Alf Monrad Knudsen

-Jeg ble vant til synet av døde mennesker 

Av Inger Stavelin

SON, 1942: Eventyrlyst og et ønske om å kjempe for de allierte får nitten år gamle Alf Knudsen til å legge ut på tokt mot England sammen med to kamerater.  De tre kom ikke lenger enn til Halden før Gestapo arresterte dem. –Vi ante ikke hva som ventet oss. Vi ante det virkelig ikke, forteller Alf. Han ble fange nummer 190515. 

Krigen kom til Son da Alf Knudsen var sytten år gammel. Som syttenåringer flest var han mest opptatt av kameratene sine, de lokale jentene og jobben sin som snekkerlærling. Son var da, som nå, et sjarmerende tettsted nesten innerst i Oslofjorden. Alle kjente alle. Noen ganske få hadde hørt om en tysk mann ved navn Hitler. Ennå færre ante hva en konsentrasjonsleir var. Ingen hadde noen reell oppfatning av krigen som skulle prege landet de neste fem årene.  
-Informasjonsstrømmen var så mye saktere enn i dag Vi hadde ikke TV, langt mindre Internett. Nyhetene kom over radio eller i avisen, men det tok lang tid. Vi stilte uforberedt. Krig  var ikke en tilstand vi hadde et forhold til, slik både voksne og unge mennesker har det gjennom film og tv i dag. På mange måter var vi naive, sier Alf Knudsen fra stua sin hjemme i Son. 

Nok en gang begynner han på historien om livet som politisk fange under tyskerne. De siste ti årene har han fortalt om disse hendelsene så mange ganger at han for lengst har mistet tellingen. Han vet nøyaktig hvor mange ord som får plass i et foredrag på førtifem eller nitti minutter. Likevel kan ordene aldri få en tom klang eller komme nøyaktig som på rems. Han har et beskjedent alvor over seg som antyder at det har kostet å dele erfaringene med andre.

Stille etter stormen

- Vi snakket ikke om dette da vi kom hjem. Jeg orket ikke. Samfunnet fokuserte på å bygge opp landet, og det var selvfølgelig helt nødvendig. Selv trengte jeg tid til å bearbeide minnene, få dem på avstand. Først etter femogtredve år begynte jeg gradvis å åpne meg. Jeg er godt gift, og kona mi Signe var den aller første som fikk høre hva jeg hadde å fortelle. Hun har vært en uvurderlig støttespiller. Nå vet hun nesten like mye om leirene som meg, hun er rett og slett som et vandrende leksikon på området.

-Trettifem år i stillhet er ganske mye?
-Det er veldig lang tid. Da jeg ble spurt om å være med på den første skoleturen til Auschwitz med Jeløya Folkehøgskole i 1995 syntes jeg det var noe tull. Jeg hadde ingen tro på at unge i dag kunne forstå hvordan vi hadde hatt det. Eneste grunnen til at jeg ble med likevel var det store arrangementet som skulle være gå av stabelen i forbindelse med 50-års jubileet for frigjøringen av Auschwitz. Men jeg tok feil om ungdommene, og jeg spiser hatten min med glede. De var interressert i historien min. 
Alf smiler beskjedent igjen. 
Han flytter ikke på seg i skinnstolen sin en eneste gang mens han forteller historien igjen. 

En eventyrer kysser sin mor

Krigen er i full gang. Både faren og broren til Alf seiler i konvoitrafikk for de allierte. Alf bor hjemme hos moren sin, og er medlem i motstandsbevegelsen Milorg. Men det skjer lite. Alf vil også kjempe mot tyskerne, gjøre en innsats for Norge, ikke sitte og vente. Den norske regjeringen har oppfordret unge norske menn til å dra over til England for å delta i arbeidet for de allierte. Lengselen etter et land med færre restriksjoner og mer mat er stor. Eventyrlysten er heller ikke fraværende. Alf er nitten år gammel og mer enn klar for å dra ut og se noe annet. I 1942 bestemmer han seg for å reise. Sammen med to kamerater tar han farvel med familien og setter kursen mot England. 
Men allerede på svenskegrensen er det stopp. De blir arrestert av Gestapo, og kastet i glattceller. 
-Avhørene var brutale. Offiseren snakket perfekt norsk og ville vite hvem det var som hadde sendt oss. Han truet den yngste på atten med revolver for å få svarene ut av ham. Men han var nok den tøffeste blant oss, og lot seg ikke skremme. Vi holdt fast ved at vi hadde dratt på eget initiativ, men det hadde liten hensikt. Offiseren sa: De som ikke er med oss er mot oss. I etterkant har jeg tenkt at han hadde helt rett i det. En kan ikke stille seg likegyldig i en sånn situasjon. Du må velge, det er enten eller. Etter en stund ble vi sendt til Møllergata 19 i Oslo. Vi var helt sikre på at nazistene ville slippe oss fri etter en liten stund. Vi var jo bare småfisk i motstandsarbeidet, og de var helt sikkert ikke interesserte i oss!

Eventyret som svant hen

Men Alf og vennene hans tok feil. Nazistene hadde ikke for vane å slippe folk fri. Tre år i fangenskap ventet. Tre år fylt med hendelser som hver for seg skulle bli umulig å glemme. Først ble de sendt til Grini. Eventyret var i ferd med å bli et mareritt.

På Grini var boforholdene dårlig og maten elendig. De fleste nordmenn hadde hørt om arbeidsleirene i Tyskland. Fangene i Oslo ble fortalt at om en først var kommet i nazistenes klør var det bedre å være i en leir enn i norsk fengsel. Der fikk de gjøre nytte for seg, og som nyttige arbeidere ble de behandlet bedre. Da det senere beryktede fangeskipet ”Donau” i mars 1943 klappet til kai Stetin med blant andre Alf Knudsen fra Son ombord, tenkte arrestantene at nå blir det bedre. Nå blir det greit. Utstyrt med noe som liknet forventning marsjere de mot Sachsenhausen. 
Men igjen tok  fangene feil. 
Fra nå av skulle alt bli så mye verre.

-Hvor lang tid gikk det før du skjønte at dere hadde blitt feilinformert?
-Vi forsto at noe ikke var som det skulle når vi kom innenfor avsperringene i Sachsenhausen. De såkalte arbeiderne var avmagrede og bleke. De så sykelige og ulykkelige ut. Leiren var omringet av høye elektriske gjerder som gjorde det umulig å ta seg ut levende på egenhånd. Stemningen var merkelig. Jeg tenkte: Dette minner mer om en slaveleir. Det viste seg dessverre at jeg hadde rett. Likevel skulle vi i ettertid komme til å lengte tilbake til Sachsenhausen. Av alle leirene vi var i var dette den mest humane. Her var det hele 800 nordmenn. Vi bodde sammen på brakker og samholdet var godt.  Innimellom kom det pakker fra Røde Kors med tørrmelk, pølse, knekkebrød, sukker og litt tobakk – og dette reddet mange. Senere savnet vi dette. Tankene våre strakk ikke langt nok til å lengte helt hjem.

Reddet av hammeren

Snekkerverkstedet i Sachsenhausen lå innendørs, og Alf skjønte raskt at han var heldig som hadde bakgrunn som håndverker. Akademikerne fikk ofte de verste jobbene. Kulden var tøff og mange frøs i hjel. Av 200 000 som satt i Sachsenhausen regner en med at halvparten døde. 
-Vi som hadde lært et håndverk før vi ble arrestert hadde en kjempefordel: Nazistene mente de hadde bruk for oss. Derfor stilte vi bakerst i køen når noen skulle skytes, og foran når det var tid for mat.

Nordmenn ble i tillegg behandlet bedre enn øst-europeere og de såkalte slaviske folkegruppene. 
-Tyskere var veldig opptatt av å klassifisere alle inn i grupper, og som såkalte germanere kom vi heldigere ut av det enn mange andre, sier Alf.
Til tross for dette var forholdene på de norske brakkene dårlige. Hygienen var klein, og matrasjonene små og nærmest blottet for næring. Vanlig kost var kålsuppe og en og annen tørr brødskalk. Immunforsvaret til Alf ble fullstendig brutt ned. Han pådro seg både difteri, rosen og skarlagensfeber – og ble sendt til sykebrakka.
- Denne sykebrakka var blant de beste fordi det var den Røde Kors fikk inspisere. Den legendariske kvinnen Wanda Hiorth (senere Hege) smuglet dessuten inn medisiner hver fredag. Den norske legen Sven Oftedal, som også var fange i leiren, reddet livet mitt med medisinen ”sulfatisol”. Oftedal ble senere helseminister i Norge. 
Dette var første gang døden pustet Alf i nakken. Men dessverre ikke den siste.

Marerittet Majdanek

Rett over nyttår 1944 fikk 200 snekkere i Sachsenhausen beskjed om at de skulle på transport. 
-Og var det en ting vi var redd for, så var det å komme på transport. Forrige gang vi ble flyttet, ble alt verre og vi var engstelige for dette skulle skje igjen. I Sachsenhausen visste vi i alle fall hva vi hadde å forholde oss til.

Arbeiderne fikk mat og vann for tre dager, og ble stuet inn i kuvogner. 25 mann ble plassert på hver side av vogna, og mellom dem patruljerte to vakter. Deretter ble de sendt østover. Etter seks lange dager kom de frem til Lublin, en by het øst i Polen. Her lå leiren Majdanek.

-Grunnen til at vi ble sendt hit, var det såkalte ”prosjekt høstfest” i oktober 1943. Da kom det inn ordre fra Berlin om at alle jøder i leiren Majdanek, og alle jøder som jobbet på fabrikken i sentrum i Lublin, skulle henrettes. Tyskerne begynte å skyte dem tidlig på morgenen. De holdt på til langt på natt. Jødene måtte grave gravene sine selv. Vi ble sendt inn for å overta jobbene deres.

Majdanek var et mareritt fra første øyeblikk. En norsk medfange som hadde sittet i leiren en stund fungerte som innskriver uttalte sarkastisk: Nå gutter, skal dere jammen få se hva det vil si å være i en konsentrasjonsleir. Fangene fra Sachsenhausen ble sendt til avlusning i et bad, hvor de ble fratatt alle personlige eiendeler og avkledd. Alf forteller om en episode fra badebrakka som han husker godt.

-Vi sto nakne i brakka mens en halvfull SS-offiser ravet rundt og så på oss. Han gikk bort til en student fra Bærum som het Erling som var høy, lys og blåøyd, og spurte hvor han var fra. Erling snakket godt tysk og svarte som sant var at han var norsk. Hvorfor er du ikke da på østfronten sammen med den norske vikingbataljonen og kjemper mot russerne, ville offiseren vite. Erling sa at det var fordi han ikke ville kjempe med tyskerne. Da tok offiseren frem revolveren sin og pekte på de to skuddutløpene og sa: Disse er for sånne som deg. I samme øyeblikk falt en polakk overende, så SS-offiseren snudde seg og tok til å sparke på ham i stedet. Etterpå glemte han faktisk Erling. Det reddet sannsynligvis livet hans.

Nakne i snøen

Etter badingen ble fangene på badebrakka sendt utendørs for opptelling. De var fortsatt helt nakne. Det var januar 1943. Vinteren var isende kald. En SS-lege sjekket om de var arbeidsføre. Etter en liten stund ble de sendt inn igjen og fikk på seg fangedrakter. Alle personlige eiendeler var blitt slengt i en haug. De som dem aldri igjen. 
Nå hadde de ti dager i en såkalt karanteneleir foran seg. På grunn av det harde arbeidet, de dårlige levekårene og mangelen på skikkelig mat var mange fanger fulle av lopper, lus og smittsomme sykdommer. Tyskerne var livredde for å pådra seg noe av dette, og ville forsikre seg om at de sykeste ikke ble sendt ut på arbeidsleirene hvor de kom i kontakt med dem. Mange døde i karantenen. 
-Brødrene Brattli, som forøvrig var fetterne til Trygve Brattli, hadde ansvaret for å bære ut de som var døde i løpet av natten og få dem til krematoriet. Leiren var et helvete fra det øyeblikket vi kom. Overalt så jeg døde og døende mennesker. Sachsenhausen var til sammenlikning rene lekeplassen. Majdanek var menneskelig ondskap satt i system, forteller Alf.

300 000 mennesker fra 50 ulike nasjoner ble sendt hit i løpet av krigsårene, og gjorde leiren til den nest største av alle som nazistene etablerte. Det er i ettertid fastslått at 230 000 mennesker mistet livet her. Halvparten døde trolig av dårlige levekår, sult, smittsomme sykdommer eller overanstrengelse. Resten møtte sin skjebne i gasskammerne.

Pedantisk nøyaktighet

En typisk dag i Majdanek begynte klokken fem om morgenen da alle på brakka ble sendt ut i vaskefontenen for å kvitte seg med skitt. Alle måtte gjennom denne prosessen hver eneste dag, selv om det midtvinters og vannet var iskaldt. Etterpå vanket det kanskje 250 gram mørkt brød, såkalt pumpernickel. Halv seks ventet apellplassen.

-Her skulle alle telles. Denne seansen var uhyre viktig for tyskerne, og ble utført med pedantisk nøyaktighet. Ofte ble det gjort om igjen og om igjen til de var sikre på at tallene stemte. Tellingen skulle skje etter endt arbeidsdag også. Hvis noen var døde i løpet av dagen eller natten måtte vi ta med likene ut også,  for at de skulle telles. En gang ble vi stående i tolv timer på opptelling. Det hendte at folk døde av utmattelse underveis.

På dagtid arbeidet Alf på en utekommando som sorterte under det store snekkerverkstedet nede i Lublin by. Etter hvert begynte han og de andre å finne penger og andre verdier etter de likviderte jødene. SS hadde selvsagt gitt beskjed om at disse måtte leveres inn. Men det gjorde fangene aldri. I stedet brukte fangene dem til å kjøpe mat av den polske sivilbefolkningen som kom for å levere materialer til fabrikken. Alf tror dette var med på å redde ham.

Hvert menneske er en skjebne

-De verste minnene kan ikke knyttes til statistikker over hundretusener med døde. Når elendigheten får et omfang som dette, er vi som mennesker ikke lenger i stand til å forstå den. Det vondeste er ikke å tenke på summen av alle som led, men på enkeltskjebnene, forteller Alf.

Særlig godt husker han en liten jødisk gutt som var fullstendig utmattet. Han begynte å gråte mens fangene marsjerte mot brakkene. En tysk offiser ble irritert over sutringen. Han løftet barnet etter beina og slo hodet hans inn i brakkeveggen. Gutten døde av skadene.

En annen episode som har brent seg fast var da den ene av to russere i køya over ham døde på sykebrakka i Sachsenhausen. Den gjenlevende russeren lot være å fortelle offiserene at han var død. På den måten fikk han dobbel matrasjon. Han sov og levde med liket ved siden av seg i flere dager. Først når den døde kroppen begynte å lukte og han var tvunget til det, ga han beskjed om at vennen ikke lenger var i live.

Til tross for disse tilstandene var Alf og vennene hans fylt med håp. De levde i en slags klokketro på at de en dag ville slippe fri fra tyranniet. Håpet og samholdet dem i mellom holdt dem oppe. Alf tror den sterke viljen til å komme hjem til familie og venner i Norge reddet mange.

-Vi hadde faktisk bare i vår ”gjeng” i leiren en som mistet humøret, og ble en såkalt ”müselmann”. En ”müselmann” orker ingenting, mister matlysten og slutter å ta til seg næring selv når han spiser litt. Kameratskapet på brakkene var helt avgjørende for å ikke miste håpet om en dag å gå fri. Felles skjebne gir felles trøst, og vi gjorde alt vi kunne for å hjelpe hverandre.

Skulle lempe lik

I mai 1944 nærmet allierte russere seg de tyske områdene. Hitlers imperium begynte å slå sprekker. Alf og kameratene hans forsto at de mest sannsynlig ville bli sendt på transport igjen, og begynte å snakke mye om dette. De kalkulerte at tyskerne mest sannsynlig ikke hadde togkapasitet til å forflytte alle fangene. De skjønte at de kom til å bli sendt ut til fots, og at ville bli tøft. De begynte å trene på kveldstid for å forberede seg. De hadde rett i sine forutanelser.

På apellplassen en morgen fikk femti fanger, deriblant Alf, beskjed om å marsjere til krematoriet. Han var sikker på at dette var slutten. 
-Selv om det bare var noen hundre meter dit, er det den lengste strekningen jeg noen gang har gått. Jeg tenkte: Nå Alf, nå skal du dø. 
Men Alf skulle slett ikke dø. Tyskerne ville at de skulle lempe 800 døde polske ”partisanere”, eller hjemmefrontsfolk som de ble kalt i Norge,  inn i kremasjonsovnene. 
-Det er spesielt å bli lettet over å få en slik ordre. Men det ble jeg. Jeg skulle ikke dø, jeg skulle leve. 
Før de kom i gang med arbeidet virket det som om offiserene fikk voldsom hastverk. Fangene ble sendt tilbake til apellplassen i hovedleiren. Russerne var på vei. Det var ikke tid til å kvitte seg med lik. Det var krematoriesjefen som ga denne ordren. Alf minnes ham som en mann med en virkelig ødelagt sinn. Han bodde i en leilighet rett som ble varmet opp av fjernvarme fra krematoriet.

Dødsmarsjen

Nå kom ordren de hadde ventet på. Klokken tre samme dag fikk omtrent 1200 fanger beskjed om å marsjere i rekordfart til Auschwitz. Fire timer senere tok russerne leiren. I kolonnene av marsjerende fanger befant seg menn, kvinner og barn. Bare 300 kom fram. Ingen av dem var barn. 
-Alle som sank sammen fordi ikke orket mer, ble skutt. Mange prøvde å bære barna, men det var fysisk umulig å klare det i lengden. Når de små ikke klarte mer ble de skutt som de voksne. Hva hadde vel disse stakkars barna å si for krigen? De var uskyldige. Men i nazistenes øyne var de mindreverdige. De var jøder. De ga blaffen i dem.

Den første natten regnet det som besatt. Det var bekmørkt og endel tidligere russiske soldater og polakker greide faktisk å rømme. Dagen etter skinte sola fra klar himmel, og temperaturen steg voldsomt. Kalenderen viste julimåned. Fangene var tørste. En polsk jente fra sivilbefolkningen kom ut med en bøtte med vann hun ville gi dem. En SS-offiser helte den over hodet på henne. Her var det ingen som skulle ha vann!

Da det lakket mot kveld ble fangene stuet inn i et gammelt teglverk for å overnatte. Midt på natten ble de vekket. De av såkalt germansk rase fikk beskjed om å komme ut, deriblant ble de ti norske fangene beordret ut for å marsjere videre. Resten ble sittende igjen inne. Det viste seg at de hadde tenkt til å sette fyr på teglverket med dem inni. Dette ble heldigvis ikke noe av. Alle ble tatt med videre.

Lurt inn i gasskammerne

Alf var idrettsmann med sterk fysikk og klarte seg gjennom marsjen til Auschwitz. Det samme gjorde faktisk de ni andre nordmennene som var med. Tre kilometer utenfor Auschwitz lå utryddelsesleiren Birkenau. Minnene om den er klare som glass.
 
-Jeg så tusener på tusener av ungarske jøder gå inn i ”dusjen”. Et fangeorkester spilte musikk for å roe de nyankomne. Andre fanger hadde jobben med å berolige de dødsdømte ennå mer. ”Heng bare tøyet på knaggen her, slik at du finner det når du kommer tilbake fra dusjen.” På denne måten ble fangene lurt inn i den sikre død.

Dusjen var slett ikke en dusj, men et gasskammer som kunne betjene 8000 hver eneste dag.

Ordene kommer ut av Alfs munn på en oppsiktsvekkende lite dramatisk måte. Han bruker ikke selv dramatiske adjektiver når han snakker. Disse opplevelsene trenger ingen tilsatt dramatikk. Dette var virkeligheten og den overgår alt

Reagerte ikke ved synet av lik

-Alle mennesker er disponert for å utøve grusomme handlinger hvis de blir presset hardt og lenge nok. Til tross for et fantastisk kameratskap fangene i mellom, ble også vi følelsesmessig avstumpet etter å ha levd under de ekstreme forholdene i leirene så lenge. Mot slutten reagerte jeg knapt ved synet av en død kropp, og ble nærmest overgitt når folk ikke klarte å overleve fordi det betydde at vi andre måtte bære dem til appellplassen ved oppstilling. Det var som om jeg aldri hadde sett noe annet enn døde kropper hele mitt liv. Hvis noen hadde fortalt meg det på forhånd ville jeg aldri trodd dem. Jeg er glad vi slapp da vi gjorde. Vi ble på flere måter reddet i tolvte time.

Hjemme på kjøkkenet hos mor

Alf ble hentet av de hvite bussene og kom seg til Sverige, der han fikk seg pass. I slutten av mai gikk han av toget på Sonsveien stasjon. Han glemmer det øyeblikket han spaserte inn på kjøkkenet til moren sin i huset som ligger tvers over veien for der han bor i dag. Han trødde over dørterskelen og sa:
-Nå har du meg hjemme igjen, mor. 
Hun bare nikket. 
Ingen ord kunne beskrive de følelsene som herjet rundt i rommet. Gleden var overveldende. Alf var den første av hennes tre som kom hjem. Faren og broren overlevde også. Familien Knudsen fra Son var heldige, de ble samlet igjen etter krigen. Opplevelsene fulgte dem videre. 
-Jeg og broren min måtte dele rom en periode etter at vi var kommet hjem, og nettene var ganske tøffe. Broren min ble torpedert av fly i drømme, og jeg hadde mareritt om  dødsmarsjen.

Vilje til å endre framtida

Hva tenker eks-fangene fra konsentrasjonsleirene tenker om tyskere i dag? Vi spør Alf hva han tenker. 
-Disiplin er det første som slår meg, ja det må jeg innrømme. Den eldre garde tyskere var i sin tid svært raske til å underordne seg autoriteter og være veldig tro mot dem. Holdningen er skummel fordi autoriteter ikke nødvendigvis alltid har de beste hensikter. Jeg opplever at de yngre tyskerne er annerledes. Unge tyske gutter og jenter i dag er opptatt av åpenhet rundt det som skjedde og ønsker å rette opp igjen de feilene som ble gjort av forfedrene deres. Jeg bærer ikke nag til Tyskland som nasjon, hat kan aldri bringe oss videre.

-Hva vil du si til min generasjon, vi som knapt har besteforeldre som opplevde krigen, langt mindre har noe personlig forhold til den, for at vi skal kunne hindre at liknende skjer igjen?

-Som jeg sier til de unge på bussturene til Polen og Tyskland: Vær venner! Sørg for å innlemme alle i det sosiale felleskapet! Det er dem uten venner, dem som føler seg alene, som først tiltrekkes av miljøer som preges av nazistiske tendenser. De er ikke onde av natur, tiltrekningen har ingenting med politikk å gjøre – alt de søker er fellesskap. Sørg for at de kan finne dette fellesskapet et annet sted.

Skal snakke til siste slutt

Minnene fra første del av førtitallet er blitt lettere å leve med gjennom årene. Men krigen preger fortsatt Alf Knudsen. 
-Under fangenskapet levde vi i konstant angst for våre egne og våre venners liv. Jeg balanserte på knivseggen hver dag. Disse minnene forsvinner ikke. Jeg er blitt konfliktsky. Jeg liker ikke konfrontasjoner, og gjør alt jeg kan for å slippe å krangle med folk. Jeg vil at alt skal gå på skinner. Fred og fordragelighet er vel og bra, men av og til er det vanskelig for andre når jeg ikke orker å løse opp i uenigheter. Det tror jeg kona mi kan skrive under på! En annen ting er at jeg har fått en veldig godhet for barn. Opplevelsene under krigen understreket så veldig hvor prisgitt de er de voksne. Jeg liker å være sammen med dem, og sørge for at de har det bra. Barnebarna mine triller meg rett og slett rundt fingeren, sier den i dag 82 år gamle bestefaren med et stadig beskjedent smil.

På det tidspunktet dette intervjuet ble gjort hadde Alf Knudsen deltatt på 65 turer med unge for å fortelle dem om sine opplevelser. Han har ikke tenkt til å gi seg med det første. 35 år i stillhet var nok.

ENDELIG SLUTT: Krigen er over og Alf Knudsen (22) har sluppet fri. Dette er passbildet hans.

HEDRET AV KRONPRINSEN: Alf viser frem fangenummeret sitt til H.K.H Kronprins Haakon Magnus og statsminister Kjell Magne Bondevik under 50-års jubileet for frigjøringen av Auschwitch i 1995. I rødt ser du kona Signe. Hun forteller at Kronprinsen var en svært sympatisk mann som viste stor interesse for de tidligere politiske fangene.

HER KOM KRIGEN TIL NORGE: Det var gjennom sundet utenfor Son at nazistene først kom til Norge. Alf bor fortsatt på barndomsstedet sitt, og kan skue utover fjorden fra stuevinduet sitt.

Aktive Fredsreiser

Aktive Fredsreiser baserer sin ideologi på FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, og vi forholder oss til FNs tusenårsmål 2000 - 2015 i vårt engasjement.

Vi har valgt et menneskerettighetsperspektiv for våre turer. Dette har mange årsaker, blant annet at menneskerettighetene ble til på bakgrunn av hendelsene under andre verdenskrig. Menneskerettighetene er derfor et godt pedagogisk redskap for å få elevene som er på tur med oss til å reflektere over hendelser i dag, i lys av historien.

Om oss
Sitemap

Personvern

Personvern og cookies.
Les om våre retningslinjer for cookies

Kontakt

Telefon:
(+47) 3715 3900 / 952 38 199

Epost:
kontor@aktive-fredsreiser.no

Postadresse:
Postboks 19 N- 4951 Risør

Besøks adresse:
Fredshuset, Kranveien 4B, 4950 Risør Norge
Foretaksnummer: 984 660 030
1998 -2020 © AKTIVE FREDSREISER - TRAVEL FOR PEACE