Richard Kuran

Jeg klarte ikke å snu ryggen til de redde barneøynene!

Av Oddvar Schjølberg

”Den som ser en forbrytelse bli begått, og ikke gjør noe for å hindre det – er selv en medløper!” Det er tidsvitnet Eugeniusz Richard Kuran som sier dette, og når vi hører hans historie forstår vi bedre hva han mener med dette utsagnet. Kuran har hatt ti ulike opphold i nazistenes fengsler og straffeleire, blant annet under harde forhold i Nord-Norge.

Han har reist i ti år som tidsvitne, og i løpet av denne perioden har han hatt med seg skoleklasser til Auschwitz over 30 ganger.

Oppvokst i en harmonisk familie

Richard Kuran

Eugeniusz Richard Kuran ble født i Warszawa i 1924. Han vokste opp i en stor familie med to brødre og to søstre.
”Jeg hadde en fin oppvekst, og lærte tidlig at alle mennesker er like verdifulle. Mor var en from og dypt religiøs kvinne, og hadde nok mye av Albert  Schweitzers tanker som rettesnor i livet sitt. Ikke minst fikk vi barna innprentet av foreldrene våre: ”Husk alltid å ha ærefrykt for livet!”  Det var en enkel, men innholdsrik setning, og for meg var det en flott ballast å ta med meg videre i livet.

Jeg har mange gode minner fra oppveksten min, ikke minst det fargerike miljøet som var på denne tiden når det gjaldt handels- og markedsliv i byen. Et av de spesielle minnene er utvilsomt opplevelsen med Aron fra Sandom.

En del minner fra denne tiden strømmer på, og her er den ene av dem:
I slutten av september og begynnelsen av oktober var det tid for vinterforsyning av frukt og grønnsaker. Markens grøde var nettopp innhøstet og var på sitt billigste. Kjøpmennene og mange husmødre på stedet gjorde sine innkjøp for vinteren. Markedsplassen i Warszawa var full av tilreisende bønder fra ulike distrikter. Hvilke distrikter de kom fra, så man på de forskjellige hesteseletøy. Ikke bare markedsplassen var full av tilreisende bønder, kjøpmenn og husmødre.
Den største omsetning av frukt og grønnsaker foregikk ved elvebredden. Produsentene kom fra Syd-Polens Sandomdistrikt. Dette distrikt var velkjent bl.a. for sine epler i toppklasse. Handelsmennene kom med store elveprammer. Enkelte dager kunne det ligge opptil 90 prammer med frukt og ventet på kjøpelystne kunder.
Ikke bare kjøpmenn og husmødre ville sikre seg varer til vinterforsyning. Det var også andre som ville forsyne seg av varene, men de var ikke innstilt på å betale for dem.
Jeg tilhørte en gjeng som hadde forberedt  oss på å tilegne oss en del av markens grøde. Dette var en slags form for epleslang. Vi møtte opp på brygga med vårt spesielle utstyr, som var en lang kjepp med et par spiker i enden. Den kunne vi slå inn i eplehaugen og dra til oss eplene. Når det var gjort, tok vi frukten og forsvant før vaktmannen fikk summet seg og grepet synderne.
Vår plan var enkel og effektiv. Som regel var vi 4-5 stykker som slo spiker kjeppen i eplehaugen. Når vi var så  mange som løp i alle retninger, kunne vaktmannen ikke springe etter oss.

Aron fra Sandom

En formiddag i oktober var vi ved elva og ventet på en anledning til å forsyne oss av godsakene. Langt ute under jernbanebroen så vi flere prammer som nærmet seg brygga. Hele gjengen pluss en del husmødre og skuelystne stod og ventet på nye prammer med varer. En pram nærmet seg vår del av brygga. I den var det to båtfolk og tre jøder. Etter klærne og «peisen» å dømme så vi at det var «chasider» (strengt religiøse jøder). To av dem var i 18-20 årsalderen. Den tredje var en gammel mann på ca. 70 år. (Dette var en høy alder på den tiden.)
Mens båtfolkene fortøyde prammen til brygga, og vi gjorde oss klare til å gjøre innhugg i eplehøsten, reiste den gamle jøden seg, tok med seg en stor flettekurv med epler og tok et langt skritt inn på kaia. Før jeg forstod hva han hadde i sinne, stod mannen rett foran meg og med et smil ba han kameratene mine og meg forsyne oss. Så overrasket har jeg vel aldri blitt verken før eller siden i mitt liv!
Her kom vi utstyrt med spikerkjepper for a stjele, og hva skjer? Vi blir møtt av en som tilbyr oss all den frukt vi har lyst på og gjør det med et smil!
Aldri vil jeg få greie på om Aron var verdens snilleste menneske som ønsket å gi oss all den frukt vi ville ha, eller var han kanskje verdens klokeste psykolog? Aron fra Sandom var nærmest en institusjon som alle respekterte. Han brukte aldri noen vaktmann. Det som sitter i min hukommelse, var hans blikk. Han så på deg og samtidig inn i deg, et sterkt, men samtidig mildt blikk. En fikk umiddelbart en tanke om en høyere visdom.
Den første gangen Aron kom til Warszawa, var jeg 12 år, dvs. i 1936, og jeg husker ham fram til krigens utbrudd i 1939. Jeg vet ikke noe om hans videre skjebne, men vi kjenner alle til de vanskeligheter jødene møtte under 2. verdenskrig i Europa.

Alle de menneskene som tok del i vårt lands 800-årige utvikling, er borte for godt. Det er noe som mangler, Vi har blitt fattigere. Jeg har ofte tenkt på hvordan dette kan ha vært mulig i hjertet av det kristne Europa. Men kanskje er vi ikke så kristne som vi fremstiller oss? Kanskje er det bare et ferniss som dekker en samling egenskaper som vi så gjerne tilskriver folk fra andre kulturer. sier Kuran, og lar spørsmålet forbli ubesvart.

Jeg var 15 år gammel da nazistene okkuperte hjemlandet mitt, men vi hadde i lang tid vært klar over at krigen ville ramme oss. Avisene kunne fortelle om det som skjedde i nabolandet vårt – Tyskland. Spenningen var til å ta og føle på. Nazistenes propagandaapparat var veldig effektivt, og den 1. september 1939 var krigen et faktum.
Like før krigsutbruddet ble mine brødre og søskenbarn innkalt i militæret. Dagen de dro ut var den siste gang jeg så dem. Vi trodde nok at det ikke ville bli så lenge før vi så hverandre igjen, men det skulle ikke gå slik. Vi hørte aldri noe fra dem siden, og jeg vet heller ikke hva som skjedde med dem, eller hvor de havnet. Jeg har senere fått informasjon om at mange av de polske soldatene havnet i forskjellige leire i Russland, og mistet livet der.

Da nazistene angrep Polen var den andre verdenskrig i gang. Tyske tropper okkuperte Polen, og de befestet raskt sine stillinger rundt om i landet.
I Warszawa fikk vi også raskt et møte med krigsmakten som bombet byen sønder og sammen. Rundt om sto ruiner av ødelagte hus, dører og vinduer lå spredd rundt sammen med ødelagt inventar. Det var ikke bare materielle skader, men hundrevis av mennesker ble drept i disse kampene.
Vi var ikke forberedt på noen krig, så det var ikke bygd opp tilfluktsrom. Dermed måtte vi gjemme oss rundt om i kjellerne. Det var en nervepirrende opplevelse å sitte nede i kjellerne, mens bombene detonerte over hodene våre, og vi visste ikke når bombene ville ramme oss. Et av de siste angrepene varte i over elleve timer”, forteller Kuran.

Vi ble fratatt våre rettigheter

Til slutt måtte den polske hovedstaden kapitulere for overmakten. Vi hadde lite å stille opp mot det velsmurte tyske krigsmaskineriet, og det oppsto ganske raskt panikk blant befolkningen. Vi var ikke lenger herrer i eget hus, og måtte nå innordne oss under nazistenes regime. Det gikk ikke mange dagene før en rekke nye påbud og forordninger ble tredd ned over hodene på oss.
 
Blant annet ble alle høyere skoler og universitet stengt for polakker. Det ble forbudt å ha radioapparat og skytevåpen. Brudd på forordningene ble i verste fall straffet med døden.
Det oppsto ganske snart mangel på en del av de varene vi var avhengige i hverdagen. Dermed steg prisene og det ble vanskeligere å klare seg i hverdagen.

Innbyggerne fikk ikke lov til å forlate Warszawa uten av spesielle passersedler.
Nazistene trengte arbeidskraft og inviterte derfor polakker til å reise til Tyskland for å arbeide i fabrikker og i jordbruket. Nå var det ikke så store interessen for dette tilbudet, selv om en del takket ja. Egentlig hadde vi ikke noe valg. For dersom vi sa nei, risikerte vi å bli arrestert.
Tyskerne plukket oss like gjerne inn direkte fra gaten. Dette gjorde de på en enkel måte ved at de stengte av noen gater, og deretter jaget de alle inn til et bestemt samlingspunkt. Her kontrollerte de våre identifikasjonspapirer, og noterte ned hva slags yrke eller jobb vi hadde.
Da hadde vi ingen mulighet til å nekte, uten at det fikk store konsekvenser for oss. Jeg klarte heller ikke å rømme. På den måten var det jeg og en kamerat endte opp i Bayern, sør i Tyskland.

Med livet som innsats

Richard Kuran som ung

Der havnet vi hos en bonde. Vi skulle jobbe for 26 mark i måneden. Selv om vaktene her var greie nok, og maten var upåklagelig, så likte vi oss ikke, så vi rømte etter tre uker.
Det tok ikke lang tid før vi ble arrestert og havnet i fengsel i Pfarkiren. Etter noen uker ble vi transportert videre til Braunau i Østerrike hvor vi ble sendt rundt på forskjellige jobber.
På en av arbeidsplassene møtte vi noen kvinner som kom fra et område syd i Polen, og nå jobbet de frivillig på forskjellige anlegg rundt om i distriktet. Vi ble etter hvert ganske godt kjent med dem, og involverte dem i våre rømningsplaner. De var heller ikke noe særlig begeistret for nazistenes framferd, og var mer enn villige til å hjelpe oss å stikke av.

En dag gjennomførte vi rømningen. Kvinnene skulle hjem på permisjon, så de reiste lovlig, noe vi selvfølgelig ikke gjorde. Ved hjelp av en mann som bortledet vaktens oppmerksomhet stakk vi av i det rette øyeblikket. Utrolig nok klarte vi å komme oss til Krakow og videre derfra hjem til Warszawa. Der traff jeg en gammel speiderleder som spurte om jeg ville være med i undergrunnsarbeidet. Jeg synes dette var en fin anledning til å motarbeide nazistene som hadde okkupert hjemlandet mitt og takket ja til det”, forteller Kuran.
”Vi ble satt opp i grupper på fire og fire. Min hovedoppgave var å virke som kurer mellom forskjellige kontaktpersoner. Vi visste ikke noe som helst om de andre i gruppen. Senere ble jeg overført til en annen mer viktig avdeling, og da fikk vi folk til å beskytte oss dersom noe skulle gå galt. Etter krigen kom sannheten for dagen. De folkene som skulle være våre beskyttere hadde streng ordre om å drepe oss dersom noe gikk galt når vi transporterte viktige eller hemmelige papirer. Vi skulle kort sagt bli skutt av våre egne. Jeg hadde vanskelig for å fordøye dette – at en som jeg regnet som min venn i en gitt situasjon skulle skyte meg”.

Ble arrestert flere ganger

Allerede i 1941 ble Richard arrestert. Denne gangen ble det verre å lure seg unna. Han ble plassert på en stor anstalt i påvente av å bli sendt videre, og han forteller:
”Mens jeg satt her klarte familien min å smugle inn et helt brød til meg. Det var oppskjært og på skivene var det smurt inn med flesk. Det var jo omtrent som det reneste restaurantmåltid. I det samme rommet var det også en mann som var mye eldre enn meg. Jeg visste at han var veldig sulten, og tilbød ham litt av maten min. Dermed fikk vi også en fin samtale sammen. Han var med i undergrunnsbevegelsen og forklarte meg mange ting. Jeg husker spesielt han påpekte: ”Talegaven har vi fått for å kommunisere, men du er altfor mye utadvendt. Du må passe på alt som skjer rundt deg.” Jeg var nok på mange måter en ”grønnskolling” når det gjaldt undergrunnsarbeidet i Polen, men denne fangekammeraten min delte sin kunnskap med seg, og han ga meg mange verdifulle tips. Ikke minst når det gjaldt hvordan jeg skulle bruke ”hemmelig skrift”, og hvordan jeg skulle forholde meg under eventuelle forhør.
Det var mye usikkerhet som fulgte med fengselsoppholdt, for jeg visste ikke noe om hvor de hadde tenkt å sende meg. Ble det til et industrianlegg, eller var det til en ny arbeidsplass  i landbruket i Tyskland? Eller skulle jeg sendes til et fengsel eller i verste tilfelle – til en konsentrasjonsleir?

Tro det eller ei – men nok en gang klarte jeg å stikke av mens vi ventet på togtransporten. Når jeg ser tilbake på dette i ettertid, så gjør det godt å vite at jeg ikke utnyttet noen andre når jeg rømte, slik at jeg satte dem i en vanskelig situasjon. Jeg stakk ganske enkelt av ved at jeg stilte meg ved siden av en tysk soldat like ved en av utgangene på stasjonen. Vi var vel rundt 190 mann som skulle på denne transporten. I et beleilig øyeblikk klarte jeg å slippe ut via en sidegang.
Jeg ble arrestert igjen senere og i 1942 ble det bestemt at jeg skulle sendes til Tyskland. Denne gang ble jeg og mange andre plassert i ei togvogn, som også var beregnet til å transportere hester. Det var bitende kaldt. Vogna var ikke utrustet med noen slags form for oppvarming, så vi måtte forsøke å varme oss som best vi kunne. Dermed stakk vi føttene ned i den varme hestemøkka som lå i store hauger i vogna. På den måten klarte vi å holde oss varme på beina. Etter to dager uten verken mat eller vann begynte vi å bli mer og mer slitne.
Det var ikke spesielt godt vakthold på dette toget, og da vi stoppet ved en liten stasjon i Dorpat gikk en del av oss av toget. Til vår glede så vi at toget startet igjen og fortsatte videre uten oss. Nå led vi ikke noen direkte nød for vi hadde både sigaretter og tobakk. Dette var et godt byttemiddel  hos en snill baker. Han ga oss det brødet vi trengte, og fikk tobakk som betaling.
Nok en gang var jeg på flukt fra tyskerne, men jeg tror at tiden i undergrunnsarbeidet hadde vært med på å oppøve en slags årvåkenhet som gjorde at jeg klarte å holde meg skjult for politiet. Både jeg og de andre klarte etter hvert å komme oss på et tog som gikk i motsatt retning av det vi hadde kommet med, og vi endte opp i Riga.
Vi var ukjente både med folket og byen, og visste ikke riktig hva vi skulle foreta oss, så vi delte oss opp i noen mindre grupper.

Kunne ikke stole på noen

Heldigvis traff vi noen som kunne snakke litt polsk, og de hjalp oss til å komme i kontakt med en polakk som drev skredderforretningen i byen. Han skaffet oss husly og mat. Det var tydelig at han også drev med smugling for han gjemte unna matvarer i det huset der han plasserte oss. Han kunne ikke ha dette i sitt eget hjem for han var redd for å bli angitt. Til og med av folk fra sin egen familie. Blant annet sin egen bror som var med i det frivillige politikorpset. Etter et par dager klarte skredderen å skaffe oss plass på et tog slik at vi kom oss videre.
Det gikk greit helt til vi kom til grensebyen Tirzit. Der var det selvfølgelig kontroll, og vi ble nok en gang arrestert. Vi hadde ingen papirer og kunne ikke gjøre rede for hvor vi skulle. Nazistene visste ikke hvor de skulle gjøre av oss, og det endte med at vi ble transportert videre til Kaliningrad, som den gang hadde det tyske navnet Köningsberg.

Gutter med plakater
Bildet viser en liknende episode i Tyskland)

Her ble vi raskt plassert i en arbeidsleir. Nazistene var nå i sterkt behov av arbeidskraft og vi ble satt i jobb ved et støperi.  Vi støpte fundamenter for tungt artilleri. Maten var grei nok, men arbeidet var fryktelig hardt.
Mens vi var i Kaliningrad skjedde det en episode jeg aldri har kunnet glemme. En dag kom en kvinne i 30-årsalderen spaserende gjennom byen. Hun var kledd i en lang kjortel og på hodet bar hun en stor spiss hatt. På bryst og rygg bar hun en stor plakat hvor det var skrevet: ”Jeg har besudlet den ariske rasen!”

Hun hadde ligget med en polakk. Mannen ble halshugget mens hun ble satt i fengsel. Vi klarte oss nokså greit under oppholdet her, og utpå høsten ble det bestemt at vi skulle sendes til Schlachtensee, – en oppsamlingsplass for de som skulle videresendes til arbeide i den tyske krigsindustrien. For min del ble jeg en periode sendt til Berlin, før jeg klarte å komme meg tilbake til Warszawa igjen, hvor jeg igjen tok opp kontakten med undergrunnsbevegelsen.

To små jødebarn fra gettoen

Jeg hadde også en veldig god kamerat – Carol Danzinger – som var polsk jøde. Han kom en dag og fortalte om de grusomme tilstandene som rådet inne i jødegettoen i Warszawa. Hjemme hos oss hadde vi hele tiden Albert Schweizers ord: ”Menneskeverdet er ukrenkelig” som motto. Nå kunne jeg ikke være vitne til de grusomme overgrepene som skjedde. Historiene han fortalte var så rå og hjerteskjærende, at man ikke kunne klare å snu ryggen til ropene om hjelp. Hvis vi gjorde det ville vi selv bli medløpere til tragediene som utspant seg.
En dag kontaktet Carol meg igjen. Det var to små barn som han hadde klart å smugle ut fra gettoen, men han kunne ikke ha dem hjemme hos seg, for der var det allerede overfylt av andre fra gettoen.
”Kuran - kan du hjelpe meg med å finne en plass til disse to små barna?”
Hadde dere sett de redde barneøynene, hadde dere forstått at jeg hadde ikke noe valg. Jeg var nødt til å hjelpe.

Barn fra Warszawa getto

Dette var et farlig arbeide i datidens Warszawa, og vi ville få dødsstraff om vi ble tatt. På dette tidspunktet var nazistene beinharde mot alle de som hjalp jødene. Hvis du så mye som ga en jøde et glass vann, risikerte du å bli skutt på stedet. En kan jo selv tenke seg hva som ville skje med dem som smuglet ut jøder fra gettoen for å redde dem fra nazistenes nedslaktning. Fant soldatene en jøde, så ble hele bygda utslettet.
Heldigvis hadde jeg på dette tidspunktet truffet igjen min søster og mor i Warszawa. Nå oppsøkte jeg dem og la problemet fram for mor.

I hennes øyne var alle like, enten de var polakker eller jøder. Hennes filosofi var at det fantes ikke noen fremmede for oss, bare mennesker hvis ve og vel skulle ligge oss på hjertet, så hun svarte ganske enkelt:
”Nå legger vi alt dette i Guds hånd! Eugeniusz – gå og hent barna!”

Kuran's søster
Bildet viser fra venstre: Leokadia og Eugeniusz sammen med to venner

Sammen med søsteren min -  Leokadia – gikk vi til den oppgitte adressen. Den lille jødejenta tok vi et skaut på og da så hun ikke så jødisk ut. Mens broren hennes var det atskillig verre med. Han hadde de typiske jødiske særtrekkene.

Akkurat der og da stoppe det litt opp for meg. For jeg visste at tyskerne kontrollerte alt og alle rundt om i Warszawas gater.
Da fant vi på at han fikk ha en bandasje rundt hodet, slik at det så ut som om han hadde en voldsom tannpine. Jeg gikk foran barna og min søster gikk på den andre siden av gaten og passet på.
På den måten klarte vi å få begge barna velberget hjem.
Nå hjalp mor til med å skjule to små jødebarn hjemme hos oss, i tillegg var vi også med på å lose andre jøder til skjulesteder rundt om i Warszawa-området.

Gettooppstanden i 1943

Da oppstanden i gettoen startet i 1943, var Carol veldig aktiv med å redde ut jødene. Nå var spørsmålet om vi kunne skaffe plass til en mor med en liten pike. Dette oppdraget var veldig risikofylt, og Carol, som også var med i den polske undergrunnsbevegelsen gjorde oppmerksom på at jeg skulle ha med meg en såkalt ”Engel”. Dette var en person som på avstand fulgte oss, og holdt et våkent øye med alt som skjedde rundt oss. Denne personen skulle gi oss en konvolutt med de opplysninger eller penger som trengtes for å gjennomføre oppdraget. Han var en slags sikring for oss, og etterpå skulle han eller henne gi tilbakemelding til sin leder om at oppdraget var vellykket.”
Ikke lenge etterpå ble Richard arrestert igjen. Heldigvis var han alene da han ble tatt, og ikke sammen med noen av jødene han smuglet gjennom byen. Han ble sendt til et samlingssted sammen med flere kriminelle før han etter en ukes tid ble sendt til en leir i Tyskland.
Richard hadde falske identitetspapirer og sa at han var elektrikerlærling. Dette var papirer som de selv hadde fått laget i undergrunnsbevegelsen, og disse pairene gjaldt både som identifikasjon, yrkesutdannelse og som reisebevis. Dermed ble han sendt til firmaet Siemens gruvedrift i Jugoslavia.
”Forholdene var relativt greie i arbeidsleiren. Fangene fikk en permisjonsseddel og fikk lov til å gå ut i byen i blant. Blant serberne hadde vi polakker en høy status fordi vi var den første nasjonen som sa nei til Hitler, og vi var den eneste nasjon som ikke hadde SS-bataljoner eller en Quisling.
Nå var det flere av serberne som var interessert i få laget en kopi av den passerseddelen jeg hadde. De fikk smuglet meg med inn i den indre delen av arbeidsleiren for der hadde den jugoslaviske undergrunnsbevegelsen utstyr for kopiering. Nå sto jo navnet mitt på denne seddelen, og de lovet å fjerne det, før de kopierte.
Åtte dager senere ble jeg arrestert. SS-offiseren holder triumferende en passerseddel i været, og spør meg om jeg kjenner den?
Ja - navnet mitt står på den. Mens den serbiske tolken snakket med offiseren forsøkte jeg febrilsk å tenke ut en overbevisende forklaring. Heldigvis var tolken på min side, og han forklarte offiseren at passerseddelen var blitt stjålet fra meg.
”Men da har han vel selvfølgelig meldt den stjålet?”
Dermed var jeg reddet. For både tolken og jeg visste at leirkommandanten, som egentlig var bryggesjauer i Bremen, i perioder hadde store problemer med alkoholen. I stedet for å holde orden i leiren var han mer opptatt av å holde orden på sine mange forskjellige kvinnebekjentskaper.
Tolken forklarte at jeg selvfølgelig hadde meldt passerseddelen stjålet hos kommandanten. Jeg hadde oppgitt både tid og sted til kommandanten, og han måtte selvfølgelig ha notert ned dette?
Når tolken i tillegg kunne opplyse at kommandanten hadde også hatt en kvinnelig sekretær på kontoret på dette tidspunktet, var løpet egentlig kjørt. Kommandanten hadde ingen sekretær, og den damen som angivelig skulle ha vært der, var en prostituert.
Jeg hadde jo ikke vært på kommandantens kontor, men den serbiske tolken tok sjansen på å bløffe SS-offiseren. Han lyktes. At kommandanten så å si aldri var edru var velkjent, og jobben han skulle utføre ble også deretter.”

Jeg fikk dødsdom

Etter noen uker ble Richard sendt videre til et fengsel i Pozarevac. Der var forholdene langt verre:
”En av Gestapo-vaktene var en ren sadist. Om det var for å tilfredstille sin trang etter å plage andre mennesker, eller om han gjorde det av rent tidsfordriv – vet jeg ikke. Flere ganger vekket han oss midt på natten og beordret oss til å stille opp på rekke i korridoren. Da spaserte vakten fram og tilbake, inntil han plutselig gjorde et utfall og tråkket en av oss på tærne. En natt var det min tur. Jeg hadde akkurat pustet lettet etter at han hadde passert meg, da han i neste sekund bråsnudde, plasserte en velrettet støvel på tåen min, og følgen var at den ble knust. Det var så vondt at hele kroppen låste seg i krampe og jeg fikk ikke fram en lyd. De andre fangene trodde at jeg var så tøff og heltemodig at jeg ikke lot meg affisere av smerte, men sannheten var at jeg hadde så store smerter at jeg ikke klarte å åpne munnen for å hyle.
Neste trekk i sadistenes plan var å skremme oss ved at vi ble beordret en og en ut på gårdsplassen. Vi fikk beskjed om å legge igjen alle sakene våre i cellen. Ute på plassen var det gjerne stilt opp soldater slik at det så ut til at vi skulle skytes. Det var gjerne et kort forhør først, slik at vi skulle føle angst. Like etterpå ble vi jaget inn i cellene igjen. To ganger skjedde dette meg, og begge gangene var jeg overbevist om at nå var jeg kommet til veis ende. Noen dager senere fikk vi beskjed om at vi skulle settes til straffearbeid, men kort tid etterpå fikk vi kontrabeskjed – vi var dødsdømt.
I første omgang ble vi transportert til Niszh, og derfra videre på en smalsporet jernbane oppover fjellet. En serber som var med i transporten var godt kjent i dette området, og han hvisket: ”Nå har vi sjansen til å rømme.”
På toget satt også en rekke SS-voktere. Andre serbere hadde sørget for å skjenke dem med plommebrennevin slik at de ble helt susete i hodet. Da de sovnet kastet vi oss av toget mens det var i fart. Vi var i alt seks mann – fire polakker, en kroater og serberen. Sistnevnte sørget for at vi kom oss velberget opp til en gresk-katolsk prest som skjulte oss i noen dager, før vi ble smuglet videre til Beograd. Her kom vi i kontakt med en motstandsgruppe, og planen var at vi skulle opp i fjellene for å være med på å kjempe mot Hitlers soldater.
For å komme dit måtte vi over på den andre siden av Beograd. Nå var det imidlertid hyppige kontroller i flere av bygatene, og det ble bestemt at vi skulle ta trikk i stedet for å bruke gatene.

Den polske gentlemannen

På trikken gjorde jeg en stor tabbe. Underveis kom det en dame om bord, og trikken var stappfull. Jeg var jo opplært hjemme til å la damene få sitte, så jeg reiste meg opp og tilbød henne min plass. Først bare tittet hun forundret på meg, og jeg gjentok på serbisk at hun kunne ta min plass. I det samme fikk jeg se min serbiske venn. Han himlet med øynene og holdt fingeren mot hodet som tegn på at jeg hadde gjort noe forferdelig dumt.
I neste øyeblikk ser vi en mann komme mot oss fra den andre enden av vogna – en politimann. Det er så stor trengsel at han har problemer med å komme fram, og i det samme stoppet trikken ved en holdeplass. Dermed får vi de sekundene vi trenger slik at vi kan komme oss av trikken. I neste øyeblikk løper vi for livet inn i noen bakgater, mens serberen roper til meg: ”Du er en dum polsk gentleman!” Alt det andre han sa, skal jeg ikke gjenta for det egner seg ikke på trykk.
Da vi senere får roet oss ned forklarer han meg at når jeg tilbød damen min plass, så avslørte jeg for alle at jeg ikke var noen serber. For ingen serbisk mann reiser seg for en dame. Dermed var vi tilbake ved utgangspunktet igjen.

Kuran's pass

Ikke lenge etterpå blir vi stoppet i en politikontroll. Mot alle odds så er det nå to virkelige ”gentlemen” vi møter. De var like mye motstandere av nazismen som det vi var. Så istedenfor å arrestere oss, skaffer de oss falske pass, utstedt av selveste sjefen for sikkerhetstjenesten.
Nå garanterte hans underskrift for passet og innehaveren, og vi kunne passere alle kontroller.
Selv om vi visste at passersedlene var falske så følte vi oss trygge når vi gikk rundt i Beograds gater. En dag traff vi på de rette – en tysk patrulje.

De sjekket passene og spurte om vi ikke var klar over at  gyldigheten på disse passene var forkortet? Passene gikk ut i dag og det var gitt beskjed til alle de som hadde dette passet at de skulle møte opp på en bestemt adresse. Alle arbeidsføre menn skulle nå brukes i arbeidstjeneste for det tyske riket. Vi hadde jo ikke fått noen slik melding fordi våre pass var falske.

Vi prøvde å ta fram våre beste smil, og forklarte at jo – vi var faktisk på vei dit nå. En kan jo diskutere om det var flaks eller uflaks – men patruljen var nettopp ferdig med sin kontroll og nå tilbød sjefen at de kunne kjøre oss til denne adressen, for det var altfor langt å gå. Vi satt i fella, og kunne ikke nekte. 

Atskillig hardere forhold

På oppmøtestedet ble vi kontrollert av noen leger, og deretter plassert på et tog til Berlin – nok en gang. I Berlin ble vi plassert i en egen ”leir”, men denne gang fikk vi ikke anledning til å komme utenfor området.
På dette tidspunktet var de allierte bomberaidene mot Berlin i full gang, og folk måtte søke tilflukt i undergrunnen. Både vi fra leiren og sivilbefolkningen. Det var stappende fullt. Da fikk jeg noen tanker som siden plaget meg. Jeg ba virkelig til Gud om at en bombe måtte treffe plassen hvor vi satt.
Hvor hatefull går det an å bli? Jeg tenkte ikke på at denne bomben ville drepe både meg og alle de andre. I ettertid har dette blitt et tankekors for meg.
Vi ble utrustet med noen gamle utgåtte uniformer, og videresendt direkte til Tallinn. Underveis ble vi passet på av årvåkne soldater og det var ingen som helst mulighet til å rømme.

Fra Tallin ble vi sendt med båt over til Finland, og plassert i en leir i Rovaniemi. Her ankom vi lille julaften i 1943, og vår oppgave var å holde en av tyskernes strategiske hovedveier åpen – ”Die Eismeerstraße Rovaniemi”. Uansett hva det kostet så skulle denne veien holdes fri hele året. Enten det var sommer eller vinter.
Da Finland kapitulerte ved årskiftet 1943/44 ble fangene sendt til Norge.
Jeg kom først til Karasjok. Den første del av reisen foregikk med lastebiler, men på slutten måtte vi marsjere til fots.

Jeg glemmer aldri mitt første møte med Finnmark - en eldgammel, skrukkete samekvinne. Hun leide to unger og hadde pipe i munnen. Noe slikt hadde jeg aldri sett før.
Fra Karasjok ble jeg sendt videre til Lakselv hvor jeg ble en fjorten dagers tid. Nå fulgte en tid med mye flytting rundt om, og jeg bodde i mange forskjellige slags arbeidsleire. Blant annet Bjerkvik leir, som lå nord for Narvik.
I ettertid har jeg fått vite at det var 54 større og mindre arbeidsleire i nordområdet. Flere av disse leirene hadde igjen underleire.

Det var først da krigen  kom i 1940 med all sin militære aktivitet at der skjedde en dramatisk forandring i dette området. Aktiviteten fortsatte også med full styrke etter at de norske styrkene hadde kapitulert i Narvik Nå forberedte tyskerne seg på det neste store angrep. Det var operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen. I denne gigantiske operasjonen inngikk også angrep i nord, fra Finnmark mot Murmansk. Enorme forsyninger måtte fram. Dette skjedde både til vanns og til lands.

Vanskelighetene var store. På sjøen truet både fiendtlige sjøstridskrefter og fly.  Transporten etter skrøpelige norske veger bød også på problemer, særlig om vinteren. Det var med dette perspektiv foran seg at Hitler satte fram krav til sine generaler om videreføring av Nordlandsbanen helt til Kirkenes, foreløpig til Narvik. Det var dette som skulle bli til Den Arktiske Banen.

Russiske krigsfanger
fotografert av en tysk soldat. Bildene er en viktig dokumentasjon som  viser

Russiske krigsfanger
slavearbeidere som er i gang med utbygging av både jernbane og veier nordpå.

En fanges liv var ingenting verdt

Brakke

”Dette var en vond og vanskelig tid. Det var iskaldt og vi bodde i dårlige brakker under forferdelige forhold. Et menneskeliv fra eller til spilte ingen rolle.
Jeg husker spesielt en episode som skjedde under en transport med jernbanesviller, litt syd for Narvik. Det var seint på dagen, og det var en fangekolonne som møtte oss for å hjelpe til med å lesse av. Vi skjønte det med en gang vi så dem, at dette var fanger som var i en svært dårlig forfatning.
Spesielt en av fangene så elendig ut. Da jeg ville hjelpe ham med å losse av jernbanesvillene ble jeg bryskt stoppet av en tysk soldat: ”Kan ikke denne mannen jobbe, har vi ikke bruk for ham.

Ikke lenge etter ble mannen tatt til side, og det lød et skudd. Et liv betydde ingenting for soldatene.

Bare i Saltdal-området var det 17 fangeleire, hvorav flere var plassert på selve Saltfjellet eller langs jernbanetraseen nedover mot dalen. Det var ekstremt vanskelige forhold vi  måtte jobbe under, ikke minst nå som det var vinter. Vi hadde ikke bare problemer med kulde og store snømengder, men måtte i tillegg tåle både mishandling og sultefôring. Derfor var det mange av fangene som raskt bukket under.

Etter å ha jobbet en tid på jernbanelinja i Saltfjellet, ble jeg sendt til i en transportgruppe i Mo i Rana. Her fikk jeg som oppgave å holde brakka rein, samt sørge for å fyre opp i ovnene ved firetiden hver morgen. Det var forferdelig kaldt denne vinteren, og vi hadde dårlige klær, og følgelig var det mange som fikk store frostskader. Selv var jeg så heldig at jeg kom over noen papirsekker som jeg pakket rundt meg under klærne. Jeg tror at dette hindret meg i få frostskader.

Nordmennene hjalp med livet som innsats

Det gjorde godt å vite at mange fra lokalbefolkningen forsøkte å hjelpe oss ved å legge ut mat enten langs veien eller på arbeidsplassen, noe som selvsagt var strengt forbudt. På et tidspunkt da jeg virkelig var langt nede både fysisk og psykisk opplevde jeg selv et slikt lyspunkt i fangetilværelsen min:
En dag kom en kvinne i slutten av 30 årene til leiren med en pakke med mat til meg. Hun jobbet trolig som skredder eller noe sånt fordi hun var ofte i leiren i forbindelse med uniformene. Sydde på distinksjoner og lignende.
Jeg passet på å være i nærheten når hun kom, og etter hvert fikk jeg vite at hun het Sonja. Hun var utvilsomt en medvirkende årsak til at jeg overlevde, fordi hun ga meg mat og nytt håp når jeg var langt nede. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle få takket henne for maten, men jeg håper at hun siden ble rikelig belønnet for sin medmenneskelighet av Vår Herre.

Tyskerne trodde på seier selv når alt raknet

Senere var jeg sammen med 15 andre polakker i en kolonne som skulle sørge for å sage bjørkeved. Her var det en tysk soldat som skulle passe på oss. Han var ikke begeistret for oss polske fangene fordi han var blitt så skremt da han var med i kampen om Warszawa. Nå skulle han imidlertid, sammen med flere andre soldater få en utmerkelse for sin innsats. I den forbindelse hadde de rekvirert en norsk fotograf som skulle ta bilde av soldatene etter at de hadde fått sydd på de nye distinksjonene. Da hadde de litt til skrytealbummet sitt. Vanligvis gikk vaktmannen vår i en slags kjeledress, men nå kom han nærmest som en gallionsfigur, i blankpussede sko og ordentlig uniform med sorte bukser. Nå var han virkelig oppe i det, og forklarte at nå skulle systemet omorganiseres til ”Festung Norwegen”. Den seiersrike tyske krigsmakten skulle nå slå nådeløst tilbake.
Hvor dum og korttenkt går det an til å bli? Der sto Tyskland på avgrunnens rand, og tapte på alle fronter, så kommer denne karen og tror på seier. Det viser oss også at vi mennesker kan bli så indoktrinert at vi følger en ideologisk leder uten å stille spørsmål! Dette var rundt seks uker før krigen sluttet.

Kort tid etterpå ble jeg ble sendt videre til Øysand leir ved Trondheim hvor jeg var til krigen sluttet.
Den 8. mai ble vi kalt ut på appellplassen og leirkommandantene Bekjentgjorde følgende: ”Krigshandlingene er midlertidig stoppet. Alle sammen skal fortsatt være i leiren, og alle regler skal overholdes.”
Når vi så rundt oss oppdaget vi at alle de tyske soldatene hadde hvite bind rundt armen, og de var ikke lenger bevæpnet. Dermed tok jeg sjansen på å spasere ut av leiren. Vakta i porten ropte riktignok stopp, men han foretok seg ingenting når jeg bare fortsatte ut porten – til friheten.
I Trondheim var det en familie som tok seg av meg, ga meg forpleining og reint tøy. Deretter fulgte de meg til stasjonen, og sørget for at jeg fikk komme med toget til Oslo.

Jeg ble internert på Grini

I Oslo var det flere andre polske fanger, og sammen oppsøkte vi Røde Kors for å få hjelp. De tok godt imot oss, men de var samtidig veldig fortvilet – de viste ikke hvor de skulle gjøre av oss. Det var ikke kommet noen retningslinjer ennå, men omsider forklarte de at de hadde ordnet plass til oss i en leir - på Grini fangeleir. De forklarte oss at dette hadde vært en tysk leir, men nå var det ingen tyske soldater der lenger. Der ville treffe våre landsmenn.
Det stemte – da vi ankom Grini var det flere polakker som tok imot oss. De så ikke på oss med spesielt vennlig øyne, og en av dem grep raskt tak  meg og spurte: Hva gjør du her?
Jeg forklarte ham at jeg hadde vært i de tyske fangeleirene nordpå.
Da ble vi godtatt med en gang. De hadde fått høre at det ville komme en kontingent med polakker til leiren, og nå ville de forsikre seg om at vi var av ”den rette sorten”, og ikke noen av dem som hadde gått nazistenes ærend. På Grini traff jeg for øvrig flere kjente som jeg hadde vært sammen med i arbeidsleirene.

Etter oppholdet på Grini oppholdt jeg meg i Oslo-området. Den første tiden var preget av mange vanskeligheter. Vi måtte gjennom flere kontroller, og måtte blant annet ta av oss på overkroppen slik at vi kunne bli undersøkt om vi hadde tatovert inn noen SS-symboler. Dette var selvfølgelig helt forståelig, for vi visste at SS-folkene ofte hadde en slik tatovering ved armhulen.
Senere fikk vi arbeids- og oppholdstillatelse, og en invitasjon til å bosette oss i Norge. For min del ble det til at jeg først bosatte meg i Oslo. Her opplevde jeg frihet, og fikk snart jobb i et firma som leide ut arbeidskraft blant annet til Aker Mekaniske verksted i Oslo.

Etter hvert stiftet jeg familie og bosatte meg her i Fredrikstad. Det var heller ikke helt problemfritt. Jeg hadde vanskelig for å få jobb, og jeg gikk rundt fra fabrikk til fabrikk for å høre om noe var ledig. Et sted ble fagforeningen trommet sammen da de hørte at en polakk skulle komme for å søke jobb. Det tjener fagforeningsformannen lite til ære når han etterpå ble referert for å ha sagt:” Hva f… skal vi med en polakk her?”
Dermed fikk jeg ikke jobben jeg søkte om. Så fant jeg ut at jeg skulle oppsøke den katolske kirken og søke hjelp der. På det tidspunktet var det en bergenser som var prest i kirken og han stilte opp og ga meg all den støtten jeg trengte. Han kontaktet ledelsen ved en fabrikk, og ikke lenge etter var jeg ansatt.
En liten sak – iblant var det dem som fleipet litt med at jeg hadde sittet på Grini – etter krigen. Folk stusset litt over det, og stilte raskt spørsmålet: Hva slags folk satt på Grini etter krigen? Det var jo nazister og kriminelle.
Det er kanskje en liten sak, men det forteller hvor farlig det er når bare halve sannheten blir fortalt. Derfor var jeg alltid nøye med å fortelle om den virkelige grunnen til at jeg havnet en periode på Grini.
I leirene hadde vi lite, og dårlig mat. Da jeg senere anskaffet meg en hund, tenkte jeg ofte på at den fikk bedre mat enn det vi hadde under fangeoppholdet. En av mine beste venner - Eugene Reichowski døde på grunn av matmangel, bare to dager før Sachsenhausen ble befridd. Hadde han fått et par porsjoner av ”hundematen” hadde han overlevd. Slike ting gir rom for en del refleksjoner, ikke minst når det gjelder vårt overflodssamfunn. Dette med å fordele godene blir ganske så påtrengende, sier Kuran.

Glemmer aldri fru Bang

Den første tiden etter at jeg kom til Fredrikstad var det ikke alltid like enkelt. Jeg mestret ikke det norske språket så godt som jeg ønsket. Dermed ble man litt isolert.
Jeg møtte også mennesker som forsto situasjonen, og som trådte til og viste medmenneskelighet.
Når jeg går gjennom Storgata i desember måned, får jeg alltid en spesiell følelse utenom det vanlige. Alltid kommer tankene til den første tiden i Fredrikstad da jeg bodde sammen med en venn i en tverrgate ganske nær Stingel konditori og vinmonopolet.
Når lommeboken tillot det, var en tripp i sistnevnte sted vanlig. Som regel ble det spleis med min gode venn Sergej, som jeg døpte om til krovert. Han var alltid med på en liten utskeielse.
Vi leide to rom hos fru Sæenger, og når vi ikke selv svidde noe spisendes, spiste vi som regel på National Kafé hos fru Bang.
Hos fru Bang var det et hyggelig miljø, det sørget fruen og hennes datter Randi for. Det var nydelig mat og moderate priser.
Å finne seg til rette i en ukjent by er alltid vanskelig. Ikke har man kjente man kan spørre om hvor de forskjellige kontorer ligger eller hvor man kan handle mest fordelaktig osv. Når man så attpå til ikke behersker språket med uttalen tilstrekkelig, kan det i enkelte tilfeller oppstå misforståelser og forviklinger.
Så til det jeg egentlig har på hjertet, det å beskrive den rollen fru Bang den gang spilte i våre liv. Vi var fem venner som holdt sammen: Sergej, Zygmunt, Bernard (en hollender som arbeidet hos Søland på Kråkerøy) + en landsmann til og jeg.
Noen få dager før jul i 1948 kom fru Bang til vårt bord og spurte hvor vi skulle tilbringe jula. Skal dere reise noe sted eller være sammen her i byen ? Jeg svarte at det ikke ble aktuelt å reise noe sted, ikke hadde vi noen steder å reise til heller. Penger hadde vi heller ikke, og forresten var det stengt overalt.
«Det blir vel et par Old Brandy og å slite seg gjennom jula”, sa jeg.
”Å nei, så galt behøver det vel ikke bli», sa fru Bang. «Vi stenger her i jula, men hvis dere vil, kommer jeg gjerne både 1. og 2. dag jul. Dere trenger ikke å sitte alene på en hybel». Hun så på oss, nikket og sa: «Da er vi altså enige». Og slik ble det.
Vi var 6 stykker både 1. og 2. dag jul. Vi fikk stekt ribbe og sossiser med surkål, ja, til og med pils til, samt dessert. Prisen? Ja, det var den samme som det vi pleide å betale ellers.
Det var flere juler og påsker som fru Bang stilte opp for oss. Siden har vi ofte snakket om at vi hadde et fast tilholdssted, men det som betydde mest, var at noen brydde seg om oss og tenkte på oss. Vi var jo på et fremmed sted og var fullstendig ukjente. Det betydde mye at det fantes mennesker som ofret sin fritid for en ukjent gjeng unge gutter, en fritid som ellers ble brukt sammen med slekt og venner. Det kommer jeg aldri til å glemme.
Litt etter hvert fikk vi kjennskap til blant annet gjennom samtaler med flere av hennes gjester og på våre arbeidsplasser at Fru Bang-Larsen stilte opp ikke bare for oss, men også for mange andre.
Mange av de, både familier og enslige som står i takknemlighetsgjeld til Fru Bang-Larsen for den hjelp og støtte som de fikk i en vanskelig periode av sitt liv.
Det var ikke alltid at det stod sosialkontorer til rådighet. Heldigvis fantes det slike mennesker som hadde forståelse for sine medmenneskers nød. En del år senere sluttet fru Bang å drive det gode spisestedet, i 50- eller 60-årene. Da var det andre som overtok stedet.
Vi gamle stamgjestene til fru Bang har aldri glemt den blide damen som ofret sin fritid for at vi ikke skulle føle oss ensomme i høytidene. Fred med hennes minne!

Moralens store fiende er avstumpenheten

At våre tidsvitner er viktige historieformidlere, får vi hele tiden gode tilbakemeldinger og innspill på. Eugeniusz Richard Kuran er ikke noe unntak i så måte. Han blir ofte invitert rundt til forskjellige skoler i Østfold, og det hender også at skoleelever som skal skrive særoppgaver besøker ham hjemme i hans trivelige leilighet i Fredrikstad. Etter turene vanker det også mange hilsener til ham i form av brev, dikt og sanger. Som for eksempel dette diktet, skrevet av Hilde Hegle på en tur i november 1997:

De lever
Det er ikke lett å forstå det de gjorde.
Det kan ei forklares med ord.
Jeg ser kun de stille ruiner.
Jeg ser kun de sørgelige spor.

Jeg ser på de øde stepper,
og  trærne som står i ro.
Det er ikke lett å tenke
at her falt det tårer og blod.

Jeg kan ikke vekke de døde.
Og heller ei bøte på såret.
Men en ting jeg sier for alle:
De lever i hjertene våre.

Hva betyr det for deg å formidle din historie?

En krig forandrer menneskene på ulike måter, men en skal ikke stikke under en stol at det skjedde mange ting i krigens kjølvann rundt om i Europa – også i Norge – som ikke burde ha skjedd.
Mens jeg jobbet på Aker Mekaniske Verksted – for over 45 år siden - ble det klinkende klart for meg at det rundt om i Norge var mange enkeltmennesker som ikke fikk den heder og forståelse som de hadde rett til. Ikke minst gjaldt dette de mange krigsseilerne.
Det var mangel på arbeidskraft og jeg arbeidet som sveiser i rørleggerverkstedet ved verftet. Dette var en god arbeidsplass, og vi likte oss godt.

Vi bodde på forskjellige pensjonater i byen, og siden det ikke var tillatt med noen form for matlaging på disse stedene, møtte vi hver morgen i verkstedets kantine. En god kopp kaffe og et smørbrød med speilegg kostet bare en symbolsk sum da det ble subsidiert av verkstedet. Vi satte stor pris på denne muligheten til å få oss mat.
Før vi kom til hovedinngangen, passerte vi en rad med porter og innganger hvor det satt en del mennesker i nokså shabby forfatning. De bommet oss for røyk. Noen spurte også om vi kunne rulle noen sigaretter for dem. For de skalv så på hendene at papiret revnet, og tobakken drysset mellom fingrene på de.
Noen av dem spurte også om vi kunne spandere en kopp kaffe på dem. Dette ble det aldri svart nei til. Det kom selvfølgelig an på den vaktmannen som satt i vestibylen. Noen av vaktmennene var svært hyggelige og forståelsesfulle, og så mellom fingrene med at vi tok dem opp til kantina og skjøv et smørbrød og en kopp kaffe bort til dem.
Andre vaktmenn var ikke så menneskelige, men skrek og jaget dem vekk, mens de kalte dem for ”jævla fylliker”.
Det var ikke så greit å være disse ”fyllikene”. Hvem var så disse menn som ble skjelt ut og jaget vekk på denne måten?
Jo – det var de som hadde seilt under krigen. Noen av dem hadde blitt torpedert både en og to ganger, og kommet fra det med livet behold. Andre hadde vært vitne til sine landsmenns  forlis, men måtte seile forbi dem som kavet i det iskalde vannet og ropte om hjelp.
Det som de fikk med seg ved avmønstring var slike minner for livet. De slapp aldri tak i dem.

Det var disse menn som gamle mor Norge 50 år etter freden belønnet med krigsmedaljer for den store innsatsen de gjorde under krigen. Det tok mange år før det ble startet innsamling av midler til å skaffe disse krigsseilerne tak over hodet slik at de kunne tilbringe sine siste år under verdige forhold. Dette var mulig takket være privat initiativ fra Per Hansson, Eivind Bosvik, Wiktor Norman, Erik Bye og Leiv Heimstad. I 1966 åpnet man Konvoibyen i Risør. Hadde det ikke vært for dette private initiativet, ville aldri dette vært mulig.
Men da stiller jeg meg spørsmålet: ”Hvordan kan slikt skje i et land som Norge – som tross alt kom godt ut av krigens gru?

Vi må være nøye med vår dokumentasjon

En krig bringer aldri noe godt med seg, uansett fra hvilken synsvinkel man velger å se det. Det er alltid noen som står tilbake som tapere.
Derfor er det viktig at vi bringer korrekte fakta når vi er på tematurene med skoleelevene. F.eks.: Før 1939 bodde det i Polen 3.5 millioner jøder. Hva har skjedd med dem? Når krigshandlingene var over kom de fram fra alle mulige skjulesteder som klostre, sykehus og private hjem – de overlevende. De talte knapt 127 000 mennesker. Hvor var så resten av de 3, 5 millioner jøder som bodde i Polen før krigen?

Det som ofte glemmes er at Holocaust ikke bare omfattet jøder. Det var også 3 millioner etniske polakker og 800.000 sigøynere og andre ”mindreverdige” folkegrupper. I tillegg brukte nazistene flere hundre tusen sovjetsoldater til ulike eksperimenter, bl.a. for å teste ulike gasser. Dette blir sjeldent nevnt.

Jeg har lyst til å stille spørsmålet til jødiske historikere og politikere om hvorfor de millioner av andre ofre for nazismens utryddelser aldri blir nevnt.
Er ikke alle mennesker like mye verdt, uavhengig av nasjonalitet, tro og etnisk opphav? Slik sortering gjør at troverdighet om Holocaust blir skadelidende, og det er dette vi må unngå for at lignende ting ikke skal kunne skje igjen.

Richard Kuran ved monumentet i Auschwitz II Birkenau
Kuran fotografert ved bassenget i Auschwitz I

Richard Kuran ved bassenget i Auschwitz I
Kuran fotografert ved monumentet i Birkenau

Vi må ikke underslå de historiske fakta

Hver gang jeg avslutter en temakveld minner jeg mine tilhørere om at likegyldighet til forbrytelser kan stilles på samme nivå som selve forbrytelsen vi er vitne til. Vi har mulighet til å hindre det, men vi gjør det ikke. For meg er det ikke til om at vi er da medskyldige i forbrytelsen.
Her tenker jeg på Winston Churchill og USA’s president Roosevelt. De hadde makt til å stoppe myrderiene i Auschwitz. Gjorde de noe med det? NEI!
Når jeg henger bildet av Eichmann på veggen vil jeg også henge opp bildet av Churchill og Roosevelt.
Den polske professoren Karski underrettet dem om hva han hadde sett med egne øyne i Auschwitz. Dette gjorde han på anmodning fra jødiske ledere som var med i den felles ledelsen av den polske motstandsbevegelsen.

I London møtte professoren jødiske representanter i den polske eksilregjeringen - Szmula Zygielboima og Ignacy Schwarzbarta. Karski hadde et to timer langt møte med president Roosevelt.
I tillegg underrettet han også representanter for rettsvesenet, forfattere, media, rabbinere og en rekke andre. Ingen kan si at de ikke hadde kjennskap til det som skjedde i de tyske konsentrasjonsleirene i Polen

 

Richard Kuran i Auschwitz I
Euginusz Richar Kuran i Auschwitz på en av turene hvor han deltok som tidsvitne. Her er bildet som opprører ham, og han sier:Dette bildet er tatt av amerikanske fly i 1944, og viser med all tydelighet at det er teknisk mulig å fly over leiren. Hvorfor ville de allierte da ikke bombe gasskamrene og krematoriene?

Som jeg sa innledningsvis, så er det ansvarsfraskrivelse å se en forbrytelse bli begått, og ikke gjøre noe for å hjelpe. Annen verdenskrig er slutt, men du skal ikke høre mange minuttene på en nyhetssending før du blir oppdatert om de siste krigene og konfliktene. Det er så lettvint å fortrenge dette, og tenke som så at her kan ikke jeg gjøre noe. Vi kan alle gjøre noe for å skape fred ut fra det ståstedet vi har.

Richard Kuran

Jeg lærte i mitt barndomshjem at ærefrykt for livet, og medopplevelsen av andre veseners liv, er noe stort og avgjørende betydningsfullt, ikke bare for verden, men også for vårt nære miljø.

Har vi dette som et motto tror jeg vi kan være med på å skape en bedre verden for oss alle.

Kilder:

Samtaler med Eugeniusz Richard Kuran
Salten Museum, Straumen
Om krigsfangene i Saltdal, både de sovjetiske og de jugoslaviske, foreligger det mye av opplysninger. 
Av bøker kan nevnes: Leif Kreyberg: ”Repatriering av allierte krigsfanger i Nordland” og Cveja Jovanovic: ”Flukt til friheten”. 
Dessuten  artikler i årbok for Saltdal av Arild S. Ellefsen. 
Samme tema er behandlet i heftene ”Vi ofret våre liv”, av Harry Bjerkli og ”Krigsminner”, som er et samarbeidsprosjekt mellom kommunene Saltdal, Fauske, Sørfold, Hamarøy og Steigen om fanger og slavearbeide på forskjellige anlegg i disse kommunene. 
Heftet ”Krigsfangenes historie”, er skrevet av Odd Storteig etter oppdrag fra Saltdal kommune.

 

 

 

Aktive Fredsreiser

Aktive Fredsreiser baserer sin ideologi på FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, og vi forholder oss til FNs tusenårsmål 2000 - 2015 i vårt engasjement.

Vi har valgt et menneskerettighetsperspektiv for våre turer. Dette har mange årsaker, blant annet at menneskerettighetene ble til på bakgrunn av hendelsene under andre verdenskrig. Menneskerettighetene er derfor et godt pedagogisk redskap for å få elevene som er på tur med oss til å reflektere over hendelser i dag, i lys av historien.

Om oss
Sitemap

Personvern

Personvern og cookies.
Les om våre retningslinjer for cookies

Kontakt

Telefon:
(+47) 3715 3900 / 952 38 199

Epost:
kontor@aktive-fredsreiser.no

Postadresse:
Postboks 19 N- 4951 Risør

Besøks adresse:
Fredshuset, Kranveien 4B, 4950 Risør Norge
Foretaksnummer: 984 660 030
1998 -2020 © AKTIVE FREDSREISER - TRAVEL FOR PEACE