Bernt H Lund

- Jeg var ingen helt

Av Inger Stavelin

Bernt Henrik Lund var 15 år da Norge ble okkupert, og bare 17 da han ble arrestert for å ha drevet illegal virksomhet. – Jeg var ingen helt. Jeg var redd, og da jeg ble tatt, hadde jeg dårlig samvittighet for at jeg hadde gjort for lite, sier Bernt H. Lund.

Familien Helliesen Lund bodde på Vinderen i Oslo. Begge Bernts foreldrene, Sigrid og Diderich, var aktive motstandsfolk og smuglet blant annet jøder ut av Norge. Bernt var i en krets av folk som var engasjerte og samfunnsbevisste, både i hans egen generasjon og blant foreldrene. Etter hvert som Bernt ble politisk engasjert, ble han rød og radikal. Engasjementet hans ble ikke mindre i 1941 da tyskerne forbød norsk fagbevegelse og arresterte forbundsledelsen. Da det ble forbudt å ha radio, gjemte Bernt og tre kamerater en radio i et drivhus på Slemdal.

- Vi lyttet til de norske nyhetssendingene fra London i drivhuset et par ganger i uka sammen med noen kamerater. Vi skrev ned det de sa om krigen, stensilerte det opp på min fars jobb og distribuerte det. Det var naturlig for oss å bli med i et eller annet motstandsarbeid, forteller han.

Nyhetene de unge guttene på Vinderen distribuerte, var ment som et korrektiv til de sensurerte nyhetene som sto i Aftenposten.

På nære nippet

En dag ble han bedt om å bli med å distribuere en mer profesjonell illegal avis.

- Jeg skjønte at jeg var i faresonen ved å gjøre det, men jeg syntes likevel at min innsats virket så perifer at jeg ikke var så bekymret. Men vi var ikke heltemodige. Vi var redde hver gang vi gikk inn i drivhuset på Slemdal. Og vi var fryktelig uerfarne, sier han.

De snakket ikke høyt om det illegale arbeidet, ikke engang hjemme. Hans mor skriver i sin selvbiografi ”Alltid underveis”: Jeg var glad til så lenge han kunne holde seg utenfor(illegalt arbeid). Men det varte ikke lenge. Hans soverom var ved siden av mitt, og jeg visste at han ofte gikk ut sent om kvelden og først kom tilbake noen timer senere. En kveld kom han inn til meg, nokså opphisset, men ellers utrolig behersket. ”Ja, i kveld var det på nære nippet,” sa han, ”jeg måtte kaste meg ned i veikanten med hele bunken. Søkelyset fra tyskerlyktene feiet over meg, men de så meg ikke.”

I slutten av mai 1942 gikk en arrestasjonsbølge over Oslo. Bernt hadde nettopp fått eksamensvitnemålet fra gymnaset (videregående skole, allmennfag), og gledet seg over å være ferdig med skolen.

Gleden ble kort. Tidlig en maimorgen kom tysk politi på døra hjemme i Tuengen allé og arresterte 17 år gamle Bernt. Hadde de visst hvilken rolle foreldrene, og særlig hans mor spilte i motstandkampen, ville de kanskje ikke brydd seg så mye med det unge "avisbudet". Men faren hadde vært arrestert tidligere og blitt løslatt igjen, og morens illegale arbeid visste de ennå ingenting om. Så denne vårdagen måtte foreldrene se sin sønn bli ført bort av to politimenn.

De tok ham med til Åkebergveien fengsel, der han satt i 17 dager før han ble sendt til Grini. De 17 dagene tilbrakte han på enecelle, og han følte seg ikke høy i hatten. Mest av alt satt han der og hadde skyldfølelse for at han hadde rukket å gjøre så lite for friheten og landet sitt. I forhør var han blitt presset til å oppgi navnet på en annen i motstandsarbeidet, og det var tungt å leve med i alle disse ensomme timene.

Kameratskap på Grini

Men Grini ble en opptur midt i det dystre.

- På Grini traff jeg igjen både mine og mine foreldres venner, sier Bernt og tilføyer: - Og heldigvis ikke ham jeg hadde oppgitt til Gestapo. Det var en lettelse. Han ble nok sett på som for ubetydelig.

Bernt H. Lund smiler mye mens han forteller om de 21 månedene på Grini. Kameratskapet der er fortsatt godt å minnes; samholdet mellom fangene, møtet med det som vel godt kan kalles Norges åndselite – diktere, politikere, næringslivstopper, prester, lærere og professorer – kvinner og menn som hadde bidratt på mange ulike måter i kampen mot okkupasjonsmakten og nazismen. Dessuten fikk Bernt etter hvert en mulighet til å døyve sin dårlige samvittighet for å ha gjort for lite for motstandsbevegelsen før han ble tatt: Han fikk muligheten innenfor murene.

Men det var et fysisk hardt liv. Han som var ung og sterk ble satt i vedsjauergjengen, og hogg opp trerøtter. De fleste 17-18-årige gutter er bestandig sultne, og blir de satt til hardt fysisk arbeid i tillegg, kan de nesten ikke få spist nok.

- Jeg var midt i voksealderen, hadde hardt arbeid og var bestandig sulten. Selv om vi som var unge fikk en ekstra porsjon, så var jeg alltid sulten. Jeg var nesten ikke opptatt av noe annet enn å skaffe meg mat. Jeg stjal mat når jeg kunne, særlig fra fengselets lager av kålrabi, og fra potetkjelleren på en gård i nærheten. Vi hadde felleshusholdning på brakkerommet, og det ble fest når noen fikk tak på noe ekstra. Indirekte gikk det nok noen ganger ut over medfangene, men alle var seg selv nærmest, forteller han.

Det var lite mat i hele landet i 1942, og Grini var ikke noe unntak.

I perioder kunne han få pakker med mat utenfra, litt havregryn og hermetikk eller hva foreldrene nå kunne avse. Men pakkeforbud ble innført rett som det var, som en kollektiv avstraffelse hvis noen var blitt tatt for noe ulovlig.

- Jeg var heldig. Det var mange eldre fanger der som kjente meg og foreldrene mine, og de tok seg litt av meg, forteller han. De kunne hjelpe oss å få småjobber utenfor leiren, og der hendte det at de fikk bestukket vaktene til å se vekk når familie og naboer på Grini stakk til dem matpakker.

Garderobegutt og etterretningsagent

Det gikk mot jul 1942, og Bernt ønsket seg inderlig en mindre slitsom jobb. Han ble spurt om å være løpegutt for personalsjefen. I mangel av telefoner og callingsystemer trengte de en kar som kunne løpe med beskjeder til brakker, kontorer og arbeidsplasser. Bernt tok jobben med glede, og ble kjent og fikk kontakter over hele leiren. Etter jul fikk han en enda bedre jobb: han ble garderobegutt. Det betydde at han skulle ha oversikten over det tøyet og de personlige eiendelene som nye fanger måtte legge fra seg ved ankomst. Noe av det fangene måtte legge fra seg var bøker, og de ble låst inne i et skap i garderoben. Bernt og hans fire kolleger i garderobebrakka hadde nøkkelen, og Bernt fikk lest mye i denne tiden.

Sommeren 1943 ble tre av kollegene hans i garderobebrakka sendt til Tyskland, og en ble sluppet fri. Dermed rykket Bernt opp og ble garderobesjef – en posisjon som viste seg å bli nyttig. Denne brakka var nemlig et fint gjemmested, og derfor ble han spurt om han kunne tenke seg å bli med i den hemmelige etterretningstjenesten i leiren. Arbeidet besto i å holde kontakten med motstandsbevegelsens etterretningstjeneste utenfor.

Blant viktige hemmelige opplysninger som kom INN til leiren, var hvem som hadde kommet i sikkerhet i Sverige eller England etter å ha drevet illegalt arbeid i Norge. Disse navnene ble smuglet inn til dem som satt på eneceller og gikk gjennom harde forhør med tortur. Når de ble tvunget til å oppgi sine medsammensvorne, kunne de si disse navnene uten å sette dem i fare.

Informasjonen den motsatte veien var ikke mindre viktig. Det hendte fanger sprakk og oppga navn på folk som fortsatt drev illegalt arbeid. Disse måtte advares så de kom seg i sikkerhet før det var for sent.

Fangene på eneceller kunne for eksempel få beskjedene gjennom vinduet. De ble firt ned til dem i små korver sammen med penn og papir. De skrev beskjeder tilbake, og puttet dem i korva eller skjøv dem under dørsprekken på avtalte bankesignaler fra vaskehjelpa utenfor. Lappene ble smuglet ut i vaskebøtta eller skurepulverboksen og brakt inn på garderobebrakka. Der renskrev Bernt beskjedene på silkepapir eller annet tynt papir, rullet det tett sammen og pakket det i små glasstuber. Glasstubene ble så smuglet ut av leiren av fanger, ofte av dem som jobbet med transport av ting som matvarer og bygningsartikler. De stakk tubene inn i endetarmen, og etter en toalett-tur hos leverandøren, la de igjen tubene på et avtalt sted.

- Kronen på verket var vel den gangen jeg renskrev en beskjed om at en fange hadde oppgitt mine foreldres navn under tortur. Takket være etterretningstjenesten både innenfor og utenfor Grini ble de varslet i tide, og kom seg til Sverige uten å bli tatt. Systemet fungerte utmerket, og vaktene oppdaget aldri noe, forteller Bernt.

En annen viktig informasjon som ble smuglet ut av leiren, var hvilke fanger som var sendt til Tyskland. Disse opplysningene ble gitt videre til det Internasjonale Røde Kors i Genève, og til Røde Kors i Sverige og Danmark. Når det ble klart hvilke konsentrasjonsleirer de var sendt til, kunne Røde Kors sende pakker til dem. For tysklandsfangene – Bernt skulle selv bli en av dem om ikke lenge – var pakkene fra Røde Kors livsviktige.

Meldinger inn til leiren kom i sigaretter via et firma som leverte bygningsartikler til Grini. En kar i firmaet besøkte Grini regelmessig, og hadde alltid med røyk til SS-offiseren han snakket med. Men sekretæren til SS-offiseren var en fange, og han fra bygningsartikkelfirmaet ba også alltid om lov til å gi ham en pakke sigaretter. Det var greit. Offiseren fikk ikke vite at en av sigarettene til sekretæren ikke inneholdt tobakk, men livsviktig informasjon til den hemmelige etterretningen på Grini.

Den verste Grini-natta

De verste minnene Bernt har fra Grini skjedde en natt i oktober 1943. Han ble vekket av at garderobebrakka skulle låses opp, slik at fire fanger kunne få ut klærne sine.

Han kjente en av dem, Christian Fredrik Fasting Aall, som var opplært som agent i England og var kommet tilbake til Norge for å organisere en motstandsgruppe.

- Jeg skjønte med en gang at han og de tre andre skulle henrettes. Hvorfor skulle SS ellers komme midt på natten etter klærne deres? sier Bernt.

Han fant fram klærne, trykket dem i handa og takket dem for et fint opphold. Han var den siste nordmannen som så Fasting Aall og de tre andre i live.

En times tid etter denne episoden ble han purret igjen. Denne gangen var det fem fanger fra Drammens-kanten som skulle ha klærne sine. Ingen av dem hadde gjort noe galt, de var bare tatt som gisler sammen med 59 andre etter et sabotasjeforsøk i området. Bernt ante at det var en sammenheng mellom de to purringene den natta, men det var først da han hørte det på radioen neste dag, at det gikk opp for ham at de var blitt henrettet, disse fem uskyldige også.

Slike hendelser sitter i. Men det er likevel de gode minnene som preger Bernt H. Lunds fortellinger fra Grini.

- Det illegale arbeidet jeg kunne gjøre der, gjorde oppholdet meningsfylt. Det var spennende og uhyre tilfredsstillende. Grini-tiden var en rik tid for meg. Kameratskapet var veldig godt, vi var stolte av hverandre og alle snakket samme språk, sier han.

Men den 6. mars 1944 tok det brått slutt. Mens de sto oppstilt på morgenappell, ble 33 navn ropt opp. Bernt Henrik Lund var et av dem. Om tre dager skulle han på transport til Tyskland.

I Sachsenhausen

Det var et sjokk å komme til Sachsenhausen.

- Vi ble fratatt alt vi eide og barbert over hele kroppen. Vi ble skreket til, kommandert og kjeftet på. Behandlingen vi fikk var nedverdigende, og det hele var en mental påkjenning, sier Bernt. De ble registrert, og Bernt fikk fangenummer 76327. Fangeklærne han fikk utlevert var tynne tynne og kalde.

De første fjorten dagene ble de innkvartert i en egen mottaksbrakke, der de fikk opplæring i eksersis. Siden ble de plassert på normale brakker. Nordmennene var samlet i fem brakker med til sammen 2000 mann – 200 på hver sovesal. Mot slutten av fangeoppholdet måtte de flytte sammen på fire brakker og lå da 250 på hver sovesal.

- Det var strålende å møte igjen venner fra Grini. Men vi var urolige for fremtiden, sier Bernt.

Han ble plassert i en ”utekommando” ved Trepnitz ca 8 mil øst for Berlin. Der bodde han sammen med 200 andre fanger, og satt til å bygge brakker som SS-folk skulle bo i. Der var ingen gjerder rundt anleggsområdet, men det var bevæpnede folk på vakt hele tiden. Her var en sykestue, med en sykepleier og en sanitetsmann, men ingen lege.

- Arbeidet var ikke så ille, men jeg begynte å bli bekymret for helsa. Jeg hadde en kamerat som fikk hjernehinnebetennelse og døde. Det gjorde et forferdelig inntrykk på meg. Jeg ville tilbake til hovedleiren – hvis jeg bare kunne, sier Bernt.

En av fangene i hovedleiren Sachsenhausen var Hans Holm, en tysk kommunist som hadde flyktet til Norge før krigen, og som Bernts foreldre hadde latt arbeide hos seg. Han hadde gjort noe så farlig som å spre kommunistisk propaganda blant tyske soldater i Norge, og var blitt arrestert. Men han hadde sagt han var norsk, og derfor havnet han i den norske avdelingen i Sachsenhausen. Bernts mor tok seg av hans datter. Da Bernt kom til Sachsenhausen og traff ham, kjente tyskeren ham igjen. Han kunne ikke forhindre at Bernt ble sendt til utekommandoen, men ble det for ille der, sa han at Bernt skulle be om å komme til tannlegen i Sachsenhausen, og etterpå gå til kontoret for utekommandoene og spørre etter en bestemt fange. Det gjorde han, og før ledelsen ved utekommandoen riktig hadde oppfattet det, hadde Bernt fått ny jobb inne i Sachsenhausen.

- Etterpå fikk jeg vite at kommandanten i utekommandoen hadde blitt rasende over å miste en av sine unge og sterke arbeidskarer, og over at jeg liksom bestemte sjøl hvor jeg skulle jobbe. Han ville ha meg tilbake, og gikk til leirledelsen i Sachsenhausen. Men der fikk han bare vite at jeg var overført til et nytt sted, og dokumentet som bekreftet det var undertegnet av en offiser med mye høyere grad enn sjefen på utekommandoen, forteller Bernt.

Bernt hadde ikke tenkt over hvor risikabel hans lille manøver kunne vært. Det kunne lett blitt oppfattet som ordrenekt og fluktforsøk, og vært mer enn nok til at en gretten SS-offiser kunne skutt ham som straff. Men Bernt var heldig.

Hans Holm sørget for at Bernt fikk komme innom kontoret til en tysk medfange hver søndag ettermiddag for å studere marxistisk ideologi.

- Vi satt med et sjakkbrett foran oss, så ingen skulle se hva vi egentlig holdt på med. For meg ble disse møtene en viktig vitamininnsprøytning, sier Bernt.

Her i Sachsenhausen hadde Bernt og mange andre nordmenn mer enn nok av mat, takket være pakker både fra familien og Røde Kors. Bernt brukte en del av sitt overskudd som ”valuta”, og kjøpte seg blant annet russisk-undervisning for noe av maten. En løytnant fra sovjetarmeen ble læreren hans, og lagde lærebøker i grammatikk for sin unge student. Gjennom disse ideologi- og språkstudiene fikk Bernt stimulert tankene og holdt hjernen i aktivitet.

Etter hvert fikk han jobb som tredjesekretær for en forarbeider som het Kurt Müller. Han var et sentralt medlem i det tyske kommunistpartiet, og var blitt arrestert allerede i 1934.

- Han hadde aldeles ikke bruk for noen tredjesekretær, men jeg fikk vel jobben ut fra et velferdssynspunkt, smiler Bernt.

Den plagsomme urettferdigheten

Urettferdigheten i leiren opptok ham den gangen, og er fortsatt noe som plager ham når han tenker tilbake. Han var alltid blant de heldige synes han; han hadde venner og bekjente, han hadde folk både utenfor og innenfor som tok seg av ham, delte med ham og ville ham vel. Han ble aldri alvorlig syk. Takket være mat han fikk i posten fra sin mor, en tante i Oslo og noen svenske venner i tillegg til Røde Kors, fikk han ”god råd”. En tjukk filtjakke som holdt ham varm og frisk, og kostet ham en bunke med sardinbokser. Nå så seint i krigen, begynte mange offiserer å se gjennom fingrene med slike handeler.

Men ikke alle var heldige. Folk sultet, ble syke og døde. Bernt måtte også se på pryling og henrettelser et titalls ganger mens hans var i Sachsenhausen. Terrorregimet i leiren var sterkt.

- Jeg reagerte som 99 prosent av oss: ikke med sammenbrudd, men med distansering. Jeg gjorde meg følelsesløs, og gikk som de andre 25.000 menneskene og spiste kveldsmat som om ingenting hadde hendt like etter en henrettelse. Denne distanseringen var i seg selv ganske tøff, sier han.

Følelsen av å være begunstiget, å være heldig, opplevde Bernt som en moralsk belastning. Den følelsen ble bare enda verre da Røde Kors kom og hentet dem i de hvite bussene sine. Først på grunn av alle fangene som måtte bli igjen i leiren fordi de ikke var skandinaver. Og så, da de kom til oppsamlingsleiren Neuengamme, fordi de nyankomne måtte rydde plass til seg selv i brakker som allerede var overfylt av syke, utsultede, døende og døde mennesker som ikke hadde det privilegiet å komme fra Norge eller Danmark.

- Vi måtte bære dem ut, og noen av dem døde i armene våre, sier Bernt. Stemmen svikter brått, øynene fylles av tårer og han må ta noen sekunders pause i beretningen.

Disse fangene som ble sendt på transport for å gi plass til nordmenn og dansker, ble kjørt til Østersjøen og plassert på lektere. To av lekterne ble bombet av allierte ved en feiltagelse. Det har gjort vondt å tenke på for Bernt og de andre nordmennene i hele deres liv etterpå.

- Jeg priser alle gode makter for at det gikk godt med meg. Men det har ikke bare vært lett å ta imot heller. Jeg føler at jeg har overlevd på andres bekostning. Jeg kompenserte med å påta meg drittarbeid, for eksempel å tømme latriner. Det var som om jeg ville rense meg for skyld ved frivillig å ta arbeid som ingen ville ha, sier han.

Friheten under stjernene

Da de hvite Røde Kors-bussene kom, så det en stund ut som om det ikke var nok. Bernt og en del andre unge holdt seg i bakgrunnen og tenkte at de nok skulle klare å marsjere til Danmark. Men en stund etter at de andre bussene var kjørt, kom det en ekstra og hentet de aller siste, deriblant Bernt.

- Den første natta overnattet vi ute under stjernehimmelen. Den friheten jeg følte da – det var helt usigelig. Jeg har aldri følt sånn lykke noen gang som den natta, sier han, tenker seg om og tilføyer: - Bortsett fra da jeg fikk barn.

Da de passerte grensa til Danmark ropte danskene ”Velkommen hjem!” og overøste dem med sjokolade og blomster.

- Det var en strålende opplevelse å bli ønsket velkommen hjem til Danmark, sier Bernt og smiler bredt mens han svelger en liten klump i halsen.

I slutten av januar 1945 hadde han fått et brev fra sin mor, der hun skrev: ”Forbereder en barnehage for slike barn som Titen og Pelle.” Titen var et klengenavn på Bernt, og Pelle var en fetter av ham som også satt i tysk fangenskap. Så allerede fra januar hadde ryktene begynt å surre om at det skulle skje noe bra for de norske fangene.

Men Bernt visste ikke at ”barnehagen” hans mor jobbet med, var mottaksstasjonen Ramløsa utenfor Helsingborg. Der ble fangene i karantene i to uker for å kartlegge om de hadde smittsomme sykdommer med seg hjem. Bernts mor var velferdssjef på Ramløsa, og Bernt glemmer ikke det første møtet med henne.

På Ramløsa delte han rom med Ola Bonnevie, brødrene August og Halvard Lange og Trygve Bratteli. Bratteli, som siden skulle bli Norges statsminister, veide bare 40 kilo. – Men han lot seg ikke distrahere av sin tilstand, smiler Bernt.

Etter en måned i Sverige kom Bernt hjem til Oslo.

- Det er ingen enkeltbegivenhet som har betydd mer i mitt liv enn det som skjedde under krigen, sier han.

Samfunnsengasjert har han vært hele sitt liv siden. Han ble statsviter, og har vært rektor ved Norges kommunal- og sosialskole, sykehusrådmann og finansrådmann i Oslo kommune, departementsråd i departementet for utviklingshjelp og ambassadør i Namibia.

Aktive Fredsreiser

Aktive Fredsreiser baserer sin ideologi på FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, og vi forholder oss til FNs tusenårsmål 2000 - 2015 i vårt engasjement.

Vi har valgt et menneskerettighetsperspektiv for våre turer. Dette har mange årsaker, blant annet at menneskerettighetene ble til på bakgrunn av hendelsene under andre verdenskrig. Menneskerettighetene er derfor et godt pedagogisk redskap for å få elevene som er på tur med oss til å reflektere over hendelser i dag, i lys av historien.

Om oss
Sitemap

Personvern

Personvern og cookies.
Les om våre retningslinjer for cookies

Kontakt

Telefon:
(+47) 3715 3900 / 952 38 199

Epost:
kontor@aktive-fredsreiser.no

Postadresse:
Postboks 19 N- 4951 Risør

Besøks adresse:
Fredshuset, Kranveien 4B, 4950 Risør Norge
Foretaksnummer: 984 660 030
1998 -2020 © AKTIVE FREDSREISER - TRAVEL FOR PEACE