Det kom en mail fra Emilie til Aktive Fredsreiser…

Hei.
Jeg heter Emilie Beck, er snart 16 år, fra Granly Skole fra Tønsberg. Jeg ville bare takke for en fin tur med Aktive Fredsreiser. Det har gitt oss et annet syn på livet å få lov til å være med å se leirene.
Jeg kjenner selv at jeg får direkte vondt i magen av å tenke på det, og hvert fall av å faktisk være der hvor så mange uskyldige  ble drept.
Min oldefar var i Sachsenhausen, og ble hentet hjem til Norge av De Hvite Bussene. Men han døde kort tid etterpå. Det var veldig sterkt å være der å få gå der han har vært.
Ikke slutt med dette, ungdommer blir minnet for livet, og selv merker jeg at jeg ikke tar ting for gitt lenger, etter å ha hørt alt grusomhetene som skjedde der borte.
Så tusen takk for at dere har endret livsstilen til meg og mange andre!

Oldefar var skipper

Emilies oldefar var Kristen Monrad Olsen Nordby, og hans liv er historien om en av de mange norske sjøfolka som ufrivillig ble dratt inn i krigshendelsene da Norge 9. april ble okkupert av tyske soldater.
Kristen er født og oppvokst ved sjøen, nærmere bestemt ved Nesbryggen på Nøtterøy. Med sjøen som nabo, og en far som var sjøkaptein, lå det nærmest i kortene at også sønnen valgte sjøen som sin arbeidsplass.
I likhet med sin far – Christoffer Olsen - ble det Oslorederiet Fernley & Eger som ble hans arbeidsplass. Han høstet bred erfaring fra både linjefart og tankfart, og hadde lett for å tilegne seg kunnskap. Derfor steg han i gradene, og endte opp som kaptein.
I årene før krigen ble det linjefart med ”D/S Charente”.  Skipet gikk mellom Skandinaviske havner, og havner på nordkysten av Spania som Bilbao, og franske havner som Bordeaux.

”Charente” var bygd ved Porsgrund Mekaniske Verksted, og ble overlevert til rederiet i 1935. Det hadde alle de særtrekk som preger et lasteskip. Når de gikk fra de norske havnene var det typiske norske produkter som skulle skipes ut i den store verden. Alt fra fiskekroker til den ettertraktede klippfisken. Før returen startet ble disse varene erstattet med spennende vin og eksotiske frukter.
Selv om Kristen gikk i utenriksfart og besøkte sjarmerende havner med et brokete folkeliv, dro han ikke så langt for å finne et godt koneemne. Allerede fra skoledagene på Bergan hadde han hatt et godt øye til Gudrun Wivestad. Det var henne han giftet seg med. Sammen fikk de barna Mia (Inger Marie) i 1931 og Tobben (Thorbjørn) i 1937.
På den tiden var det ikke uvanlig at sjøfolka fikk ha med seg kona om bord for en periode. For Gudrun ble flere turer på linjefarten til Frankrike og Spania.
Imidlertid ble det en brå slutt på dette etter at Hitler hadde gått til krig mot Polen i september 1939. Plutselig var det ikke trygt om bord i de norske skipene. Selv om de var nøytrale var de et ettertraktet bytte for de tyske ubåtene.

Ble en av Kvarstadbåtene

D/S Charente hadde imidlertid jevnlige anløp av Oslo og under disse anløpene var det ikke uvanlig at Monrad fikk anledning til å dra en tur ned til Nøtterøy for å hilse på familien. Andre ganger var de som tok turen inn til Oslo, og var om bord mens båten lå til kai.
Også dette skulle ta slutt. Tyske invasjonsstyrker besatte Norge 9. april 1940, og med ett var også Norge trukket inn i en krig som grep mer og mer om seg.

D/S Charente

På det tidspunktet lå D/S Charente i Gøteborg.
Både rederi, skipper og norske myndigheter ville at skuta skulle seile i alliert tjeneste. En stor del av den norske handelsflåten befant seg utenriks på dette tidspunkt. De fikk raskt beskjed om å sette kursen mot nærmeste allierte havn..
Svenskene som på dette tidspunktet var nokså ”tyskvennlige” satte i første omgang en stopper for dette.

Både ”Charente” og flere andre norske skuter ble av svenske myndigheter beordret til å ”stanna kvar”. De ble holdt tilbake i ”kvarstad”. Inntil 1942 var det ikke muligheter for norske myndigheter til å få skipene ut i alliert tjeneste der det i aller høyeste grad var bruk for dem. Det svenske ordet kvarstad er avledet fra ”å stanna kvar”, bli tilbake. Det ble situasjonen for de norske båtene i måneder framover.

Moderne skip i den norske handelsflåten

Historien startet to år tidligere. Da Hitler-Tyskland angrep Norge i 1940 var den norske handelsflåten spredt rundt på alle hav. Norge var den gang en stor sjøfartsnasjon med en flåte som besto av nye og moderne skip. Dermed var det viktig å få kontroll over alle disse skipene.

I det nøytrale Sverige lå det 30 norske skip rundt om i havnene. Den norske regjeringen rekvirerte disse skipene i henhold til en provisorisk ordning av 18. mai 1940. I denne forordningen var det bestemt at alle skip over 500 tonn som hadde hjemstavnsrett i Norge, og som befant seg utenfor det tyskokkuperte området skulle rekvireres til fordel for den norske regjeringen. Rederne mistet også sin disposisjonsrett til skipene. Det ble etter hvert opprettet en organisasjon som skulle følge opp, og ivareta så vel regjeringens, som redernes interesser. Dette var Nortraship”. (The Norwegian Shipping and Trade Mission.)
I august 1940 fikk skipperne på de norske båtene beskjed om at de var rekvirert til fordel for den norske regjeringen I London. Sjøfolka ble oppfordret til å bli om bord.
Når det gjaldt skipene som lå i Sverige, så hadde de nå for lengst fått tilnavnet ”Kvarstad-båtene”, og det hele utviklet seg til en dragkamp mellom okkupantene og rederne i Norge. De nye makthaverne ønsket skipene inn i deres tjeneste, og de klarte å få hjem noen skip. De begynte også å øve sterkt press på svenske myndigheter.
Svenskene på sin side hevdet hardnakket at dersom skipene skulle forlate svensk territorium, så måtte dette først behandles av de svenske domstolene.

Båtene ble lastet opp i hemmelighet

Mens disse ”forhandlingene” pågikk, klarte fem skip å bryte ut i det som ble kalt ”operation Rubble”. De fem skipene var: MS «John Bakke» og MS ”Elisabeth Bakke” fra rederiet Knudsen i Haugesund, MT «Ranja» fra Waages rederi i Oslo og MS «Tai Shan», og MS «Taurus» fra Wilhelmsens rederi. De seilte fra Sverige under kommando av briten Sir George Binney, og nådde Storbritannia 25. januar 1941, lastet med viktig svensk krigsmateriell som kvalitetsstål og kulelager.
Dermed var det 14 skip som lå igjen i Göteborg. Dette var moderne skip og svenskene ville at de skulle ligge samlet. Disse båtene ble etter hvert en ”het potet” og det hele endte med en rettssak. Den 17. mars 1942 falt det dom, og denne gikk i den norske regjeringens favør. Hele denne rettssaken var merkelig. Den foregikk i et nøytralt land og motpartene var England og Tyskland, og rettssaken dreide som om de norske skipene. Skip som hadde en svært stor betydning for krigens videre utvikling.
Mens rettsaken pågikk hadde man sørget for å gjøre båtene operasjonsdyktige. Blant annet hadde mannskapene sørget for å male på norske kjenningstegn slik at de allierte flyene kunne se hvilken nasjonalitet de var. De var lastet opp i all hemmelighet av utvalgte folk. Alt skulle hemmeligholdes, for man var fullt klar over at tyske etterretningsfolk holdt båtene under oppsikt.
I et nøytralt land og med den britiske regjering som befrakter og med britiske skipsførere om bord, kunne skipene påberope seg immunitet, så lenge de lå i havn. I internasjonalt farvann var utfordringen å bryte den tyske blokaden i Kattegat og Nordsjøen.
Om bord i alle de ti skipene ble det installert sprengladninger som kunne utløses dersom det var fare for at skipene skulle komme på tyske hender. Det var skipperens ansvar å sprenge båten i lufta. Nå ble de drillet i hvordan dette skulle gjøre. Kristen fikk ordre om at dersom situasjonen ble kritisk, skulle han utføre fra sin lugar. Her var det installert en spesiell bryter som bare skulle slåes om.

Ti skip skal bryte ut

Dommen av 17. mars omfattet ti skip som nå kunne slippes ut av blokadeområdet. Dette var:

Hvalkokeriet: 
”S/S Skytteren”

Tankskipene:
”M/T Storstein” - ”M/T Rigmor” -
”M/TBuccaneer” – ”M/T Lind” -
”M/T B.P. Newton”

Stykkgodsbåtene:
”S/S Gudvang” – ”M/S Dicto” –
“M/S Lionel” – ”S/S Charente”

På sistnevnte båt var Nordby skipper. I tillegg til de norske skipperne, som var ansvarlige overfor Nortraship var det også en engelsk kaptein på hvert skip.
Om bord i ”Charente” var det Kristen Nordby som hadde kommandoen, sammen med en engelsk flaggkaptein - James Donald. Planen var at sistnevnte skulle føre skipet ut til territorialgrensen. Herfra skulle den norske skippern overta.
De andre om bord på ”Charente” var følgende:Matrosene Kaspar Eklund, Ronald Ulseth og Bjørn Egge. Telegrafist var Ragnar Markussen. I tillegg var det 22 britiske, 1 polsk og 2 hollendere om bord.
Utbrytningen hadde fått kodeordet ”Operation Performance” og alle de ti skipene lå klare med baugen ut mot havet, og det var den britiske offiseren Sir George Binney som skulle lede det hele. Ventetiden ble både lang og spennende. Mannskapene om bord så virkelig fram til å komme vekk fra blokadeområdet, og mange av dem hadde helt klare planer for hva de skule gjøre så fort de kom til engelsk havn. De skulle skolere seg og ta utdanning slik at de kunne kjempe mot det regimet som hadde kneblet ferdelandet deres.

La ut med slukte lanterner

Etter flere utsettelser på grunn av ugunstig vær meddelte Binney viseadmiral Åkermark, marindistriktets sjef, at avgangen var fastsatt til kvelden den 31. mars 1942. Tidspunktet var valgt på grunnlag av en radiomelding fra England om at et tåkebelte var ventet å sige inn over den svenske vestkysten samme natt. Åkermark hadde likevel ingen tro på at ekspedisjonen ville lykkes og erklærte at etter hans oppfatning ville neppe mer enn 50% av skipene klare seg gjennom den tyske bevoktningen. For øvrig gikk de svenske instrukser ut på at skipene ikke hadde tillatelse til å ankre igjen i svensk territorialfarvann, og at svenske krigsskip hadde ordre om å arrestere og eskortere tilbake til Göteborg de skip som gjorde det.
Skipene skulle gå med fem minutters mellomrom, og det var ”Charente” som skulle først av sted kl. 20.00, mens ”M/T B.P Newton” av Oslo hadde bl.a. fått om bord  3000 tonn svensk stål, kulelager til fly og tanks. Dette var verdifull last og skipet skulle derfor gå som det siste fra havnen. Kl. 20.35

Så la de ti norske skipene ut på sin farefulle ferd. Alle lys var slukket, og man håpet at tåken ville legge seg over skjærgården før skipene satte kurs til havs. De svenske eskortefartøyer manøvrerte imidlertid med alle navigasjonslys tent. Hensikten med det var åpenbart å gjøre det klart for eventuelle tyske speidere at den svenske flåten var på vakt og klar til å gripe inn om svensk nøytralitet skulle bli truet. Hva som kom til å hende de norske skip utenfor territorialgrensen, var ikke et svensk ansvar.

Binneys dagsordre

Sir George Binney hadde skrevet en egen dagsorden til de ti skipperne, og den hadde følgende ordlyd:

Dagsorde.
I dag går vi i land i England – endelig – med den faste beslutning om at hva som enn skjer, skal vi gjøre reisen med rent rulleblad slik en venter av norske og britiske sjøfolk.
Vi tar en risiko. Det vet vi. Men hva gjør det? Går det godt, skal disse prektige skipene være med å kjempe for de alliertes sak, og med lasten gjør vi en innsats i arbeidet for å skaffe oss viktig krigsmateriell.

Naturligvis er det vår plikt heller å senke skipen,e enn å la dem falle i fiendens hender. På vegne av oss alle sammen har jeg gjort alt klart slik jeg vet dere vil ha det.
Om ulykken er ute, skal dere huske en ting. Hos våre kjære hjemme og hos våre landsmenn vil den enkle sannhet leve: Vi gjorde vårt beste for å hevde Norge og Storbritannias ære og frihet.

Jeg for min del har aldri trodd på denne blokaden. Jeg regner sikkert med at det skal gå godt denne gangen også. Innen to døgn er dere alle i britisk havn og kan le så det smeller i veggene.
Dermed, sjømenn, setter vi kursen mot vest med godt mot. Vi føler det som en ære at nettopp vi er utsett av forsynet til å være om bord på disse skipene og tjene den frihet som aldri skal dø.

Hell og lykke for alle vår skip på ferden!
Leve Kong Haakon! Leve Kong Georg!

Göteborg den 31, mars 1942
George Binney

Seilasen endte i tragedie

Båtene forlot som planlagt havnen og ”Charente” avgikk til den oppsatte tiden. Derimot kom ikke det siste skipet ut av havnen før kl. 23.15.
Det var klart vær og losene som fulgte båtene ut fra Göteborg forlot dem ved Vinga fyr. Fra nå av var de overlatt helt og holdent til seg selv. Ingen av skipene førte lanterner, og utpå kvelden satte det inn med snøvær, og skipperne håpet at dette skulle gi dem det nødvendige beskytende dekke
Utpå morgensiden, da de hadde kommet rundt seks mil fra territorialgrensen, dukket en tysk armert tråler opp. Skipene ble beordret til å stoppe, og for å understreke at tyskerne mente alvor, åpnet de ild.
”Charente” klarte i første omgang å slippe unna, men ved 13.30-tiden ble den oppbrakt av en tysk tråler. Den skjøt først varselskudd, og satte deretter ut en båt med offiserer og noen matroser.
Nå kom de fossroende over til ”Charente”, for å borde skipet. Dette førte til en hektisk aktivitet om bord. Mannskapet hadde blitt drillet i ulike prosedyrer dersom de ble angrepet. Noen av mannskapet gjorde livbåtene klare, mens Kristen Nordby gikk rolig inn i lugaren sin. Selv OM det var tungt hjerte, visste han hva han måtte gjøre. Ikke før var den tyske offiseren kommet om bord, før Kristen vred på bryteren. I neste øyeblikk drønnet en kraftig eksplosjon gjennom hele skipet. I løpet av få minutter var det stolte skipet forvandlet til et synkende vrak.
Ingen ble imidlertid skadet ved eksplosjonen. Mannskapet i livbåtene ble plukket opp av den tyske tråleren, mens ”Charente” begynte sin siste reise mot havets bunn. Med ”Charenetes” mannskap om bord, satt den tyske tråleren kursen mot Fredrikshavn.
Av de ti skipene kom kun to frem til Storbritannia, resten måtte returnere eller ble senket av tyske styrker, eller av skipenes egne kapteiner.
Den sørgeligste skjebnen fikk utvilsom M/T Storsten” av Tønsberg. Like etter at de hadde blitt oppdaget av et tysk fly, rente de inn i en mine, og  skipet ble gjennomskaket av en øredøvende eksplosjon som rev forskipet i filler. Samtidig nærmet en tysk tråler seg og åpnet ild mot det hjelpeløse skipet. Mens mannskapet kom seg unna i livbåtene forsøkte tyskerne å berge ”Storsten” ved å slepe den mot land. Men det var mislykket. Både skip og last gikk til bunns.
Alle de 49 om bord hadde kommet seg i livbåtene. Etter hvert forsøkte de å heise seil,, og kom seg på den måten unna. Men den ene av livbåtene – med 17 mann om bord – forsvant for alltid. Resten nådde fram til Jøssingfjord den 4. april. Her ble de utsatt for sjofelt angivere fra noen av sine landsmenn, og det var bare ni av de 32 overlevende som slapp unna. (8 av dem klarte å ta seg over til Sverige) De øvrige av mannskapet havnet i tysk fangeskap.

Mannskapene ble sendt til tyske konsentrasjonsleire

Senere – da status ble gjort opp – kom tragediens omfang for dagen: Av de 471 besetningsmedlemmene som hadde vært med på utbrytningsforsøket på de ti skipene, ble 19 drept under sprengning av skip og evakuering i livbåter. 124 mennesker kom trygt i land i Storbritannia. Mannskapet på de to båtene som returnerte kom velberget tilbake til Göteborg.
I første omgang ble 277 mennesker, derav 7 kvinner og 1 barn, sendt i tysk fangenskap.
I begynnelsen av 1943 ble de stilt for en særdomstol, og dømt til langvarige tukthusstraffer. Under soningen av disse straffene døde ytterligere 43 personer i fangeleire som NN-fanger. Kvarstadbåtene kostet følgelig 62 mennesker livet.

Norske agenter sendte landsmenn rett i døden

Mange hundre nordmenn lot seg frivillig verve til tjeneste for den tyske militære etterretningstjenesten, Abwehr, under 2. verdenskrig. Mange kom seg inn i Storbritannia og spionerte derfra.
Disse hittil ukjente opplysningene om den norske krigshistorien, kommer frem i historiker Tore Prysers bok «I krigens kjølvann», utgitt på Universitetsforlaget 1999.
Boken, er redigert av Stein Ugelvik Larsen, og består av en samling artikler som presenterer nye synspunkter på norsk krigshistorie, temaer som tidligere er fortrengt, fortiet, eller tabuisert.
Foruten Pryser har Lars Borgersrud forsket i norske offiserers NS-bakgrunn, et tema som allerede er diskutert i pressen, mens Terje Halvorsen presenterer et mer nyansert syn på kommunistenes krigsinnsats.
At det hemmelige politi, Gestapo, benyttet seg av beryktede angivere som Henry Rinnan og Finn Kaas, er vel kjent. Derimot er Abwehrs virksomhet i Norge et nesten blankt felt.
Ifølge Pryser hadde denne strengt hemmelige organisasjonen flere hundre nordmenn i sin tjeneste. Det nøyaktige antall er usikkert, men en tysk samtidig kilde anslår tallet til opp mot 900. De fleste gikk frivillig i tysk tjeneste, delvis av overbevisningsgrunner, men også for å tjene penger. Pryser navngir flere av dem, ikke uten motforestillinger, men skriver: - Det er viktig at hensynet til de døde i ettertid balanseres tilstrekkelig med de levendes krav på sannhet. Etter krigen ble bare 284 dømt for agentvirksomhet.
De norske flyktningene som prøvde å ta seg ut fra Gøteborg med «Kvarstadbåtene» våren 1942 ble ifølge Pryser angitt av en dobbeltagent, «en avdanket forretningsmann fra Oslo» som arbeidet både for britenes Secret Intelligence Service så vel som tyske Abwehr. Denne agentens innsats gjorde at tyske krigsskip ventet på flyktningene i Kvarstadbåtene i Skagerrak. De ble oppbrakt, og mange ble sendt direkte til den visse død i tyske utryddelsesleire. For sin virksomhet ble agenten belønnet med store pengesummer. Han fikk sin dom i Høyesterett så sent som i 1950.

Tyske fly og skip var klare

”Operation Performance” var dermed ingen overraskelse for tyskerne. Da skipene forlot Göteborg i påsken 1942, var tyske fly og tyske marinefartøyer kampklare.

Etter krigen har det kommet fram en rekke interessante opplysninger fra Danmark. Og av disse framgår det armerte trålere og hvalbåter hadde ligget i beredskap i forskjellige danske havner, ferdig bunkret opp og klare til øyeblikkelig innsats. Samtidig patruljerte tyske fly mer og mer intenst i det område ”Kvarstadbåtene” skulle krysse på sin vei over til England. Daglig krenket flyene svensk territorium i området ved Göteborg og nordover.

Bare 2 skip lyktes i å bryte den tyske blokaden. 1 skip ble senket av tyske bombefly i Nordsjøen, 1 annet skip utenfor norskekysten, 4 skip ble senket av egen besetning utenfor Vest-Sverige. 2 skip vendte tilbake til Göteborg.
6 verdifulle skip med 26 500 tonn svenske kulelagre og stål til britisk flyindustri, 20 000 kompass og annet krigsmateriell gikk ned. Leder for operasjonen, Sir George Binney, ble utsatt for kraftig kritikk: det hadde vært hasard å seile når kunnskapen om utbruddet hadde vært så godt kjent på svensk og tysk hold.
I en senere operasjon mellom oktober 1943 og februar 1944 lyktes britiske motortorpedobåter å bringe lasten fra gjenværende norske skip, ca. 280 tonn kulelagre, over til Storbritannia.

Marlag und Milag Nord ble neste stopp

Blant de sjøfolka som ble plukket opp av de tyske krigsfartøyene og brakt i land i Danmark var kaptein Kristen Nordbye og hans mannskap.
I første omgang ble de holdt innesperret i en militærleir – ”Lager Hindenburg” – like ved Fredrikshavn. Etter diverse forhør ble de sendt videre med tog via Flensburg og Hamburg, før den 2. påskedag ankom Bremen. Herfra ble de transportert videre til en liten landsby som het Tarmstedt, ca 35 kilometer nordøst for Bremen.
Her lå leirene Marlag und Milag Nord. Dette var to leire som sto under den tyske krigsmarines kommando, men hadde hver sin funksjon. Marlag var øremerket fanger fra allierte marinefartøyer, mens Milag var beregnet for sjøfolk fra de alliertes handelsflåte. I løpet av den perioden leiren eksisterte huset den rundt 5000 sjøfolk fra ulike nasjoner.
Leiren lå i et idyllisk område, men selve leiren var langt fra noen idyll. I likhet med Hitlers andre konsentrasjonsleire var det også her et dobbelt piggtrådgjerde rundt hele leiren, med vakttårn og sterke lyskastere i alle hjørner.
6. april 1942, knapt en uke etter han hadde seilt ut fra havna i Göteborg kom Kristen til denne leiren. Sammen med ham kom mannskapene fra ”Charente”, ”Gudvang” og ”Skytteren”.
Nå ble de innkvartert i brakke 24. De fleste sjøfolka var i bra form, men to av maskinistene fra ”Skytteren” var hardt såret etter eksplosjonen om bord.

I brakka var 204 mann. Av disse var 147 nordmenn, 54 engelske, to nederlendere og en polakk. I juni måned kom også mannskapet fra ”Storsten” til Milag, og dermed var det en ganske så stor kontingent med ”Kvarstadfanger”. I Milag.
Folka fra Storsten hadde først blitt sendt til Akershus, hvor de fikk ganske røff behandling. Derfra ble de sendt til nye forhør i Wilhelmshafen, og deretter til Milag.

De første ukene var vanskelige

I brakke 24 formelig krydde det av veggelus, og det var til stor plage. Ikke minst nattestid når de slo til og krøp innunder klærne. I ukene framover ble situasjonen for sjøfolkene stadig vanskeligere. Det var knappe matrasjoner, og de hygieniske forholdene var under enhver kritikk. Toalettanlegget lå utenfor piggtrådgjerdet, og sjøfolka var henvist til å bruke noen bøtter som toalett. En skal ikke ha stor fantasi for å skjønne at forholdene ble ekstremt vanskelig. Ikke minst når sommervarmen begynte å komme, og bøttene flømte over av ekskrementer.
Fangene hadde ikke andre klær enn de som de hadde på seg ved ankomsten, ikke fikk de noen andre heller. Det samme gjaldt for toalettsaker, så det var en ganske så miserabel forsamling som stilte opp på morgenappellene.

Grundige forhør

Sjøfolkene hadde ikke vært mange ukene i leiren før de ble forhørt av folk fra den tyske etterretningstjenesten. Disse forhørene var svært grundige, men de foregikk i korrekte former, og mannskapene ble nøye utspurt om hva slags last skipene hadde da de forlot Göteborg. Et viktig spørsmål var hvordan man hadde klart å få ombord våpen og sprengladninger. Sverige skulle jo være nøytralt. Dette var et svært sentralt punkt for tyskerne.

 

I slutten av april kom de første Røde Kors-pakker til fangene, og dermed ble situasjonen atskillig lysere. Utdelingen var til å begynne nokså sparsom, og syv mann måtte dele ei pakke. Først i august ble det en pakke pr. uke til hver mann. Folka fra ”Kvarstadbåtene” begynte nå også å motta pakker fra familiene hjemme i Norge, og dermed hadde man plutselig fått noe som kunne omsettes i andre ting man trengte.

Det foregikk en utstrakt orging med alt fra hermetikkbokser og te til sigaretter og klær.

Eget sykehus med norsk skipslege

I midten av juni var det inspeksjon av forholdene i leiren, og før den tyske admiralen ankom ble piggtrådsperringene rundt brakke 24 fjernet.
Fangene fikk beskjed om at de nå kunne bevege seg fritt innenfor Milagleiren. Men gleden ble av svært kort varighet. Tre dager senere kom kontrabeskjed: Alle nordmennene skulle igjen isoleres i brakke 24.

Slik gikk det fram til 10. juli 1942. Da kom det inspeksjon fra det internasjonale Røde Kors og den sveitsiske regjeringen, og i nærvær av disse representantene måtte leirledelsen gi tilsagn om at nordmennene for framtiden skulle være frie i Milag. Neste trekk var at piggtråden rundt brakka nå ble fjernet permanent.
Fra da av var nordmennene en del av ”lilleputtstaten Milag” hvor 48 ulike nasjoner var representert.

Leiren hadde også sitt eget sykehus under ledelse av den tsjekkiske legen dr. Sperber. Han var svært dyktig og han hadde fangenes tillit. Men han hadde problemer med å få den tyske ledelsen til å gå med på de forandringene han ønsket å gjøre til fangenes beste.
Forholdet mellom tyskere og tsjekkere var ikke spesielt godt, og det var først da den engelske legen – major Harvey tok over ledelsen, at sykehuset ble oppjustert. Dr. Sperber ble hentet av Gestapo utpå sommeren, og sendt til et fengsel i Bremen.
Bård Brekke hadde vært skipslege om bord på ”Skytteren” og han tok nå over som lege for de norske på sykehuset.

Mange fortsatte med utdanelsen

Leiren hadde også et eget bibliotek, med et godt utvalg av norske bøker. Dette var noe som Sjømannsmisjonen sto for, samt at det kom en mengde bøker fra private hjem i Norge. Det å kunne låne bøker på sitt eget morsmål var noe som sporet mange av sjøfolka til å begynne å studere igjen – for det var ikke mangel på lærebøker i det rikholdige utvalget.
Etter hvert ble det en mer organisert undervisning i forskjellige fag som hadde med sjøfart å gjøre, som for eksempel fag fra maskinist- og styrmannskolen, og det ble anledning til å ta ulike eksamener.
En stor del av dagliglivet i Milag var viet til idrett, og den norske kontingenten gjorde seg bemerket på flere områder. Selv om matrasjonene var knappe, gjorde alle sitt beste for å holde seg i form. Blant annet ble det stadig arrangert fotballkamper mellom de ulike nasjonene, og de forskjellige mannskapene fra de norske båtene.
I september avholdt man det store ”Norgesmesterskapet”. Når sant skal sies så var vel også dette arrangementet det eneste uoffisielle Norgesmesterskap som har gått av stabelen i Tyskland under krigen.
Akkurat dette mesterskapet var noe som ga fangene et puff framover. Noe som var med på å hjelpe dem til å holde ut fangetiden. Når de senere ble sendt til ulike leire hadde de noe positivt å se tilbake på. Et skår i gleden var imidlertid at mange av utøverne fra ”Norgesmesterskapet 1942”, aldri vendte tilbake til Norge igjen. De omkom i Hitlers leire.

Tunnelprosjektet som raste samen

Det var også noe arbeid som fangene måtte utføre i Milag-leiren, men etter folkeretten og Haag-konvensjonen kunne ikke de som var sivilinternerte settes i arbeide. På et senere tidspunkt i krigen satte nazistene disse reglene til side, og utnyttet fangens arbeidskraft maksimalt. I Milag var det litt grøftegraving og vedhogst som sto på programmet. Nå hadde imidlertid nordmennene utmerket seg med noen rømningsforsøk, og av den grunn fikk de forbud mot å bevege seg utenfor piggtråden.
Dette forhindret ikke ”Kvarstadfolka” i å sette i gang et større tunnelprosjekt. På dette tidspunktet var gruppen forlagt til brakke 19. Denne lå bare 7-8 meter fra piggtråden. Nå var det planlagt å grave en tunnel under piggtråden, og derfra videre rundt 20-30 meter ut på et jorde. Her var det en liten haug som ville skjule fangene når de dukket opp fra jordens indre.
Prosjektet ble satt i gang, og mange var i full virksomhet. Noen grov, mens andre sørget for å spre sanden under brakka som sto på pæler. Det var laget ”sleder” av køyebord og planker fra RødeKors-pakkene. Ved hvert hjørne av brakka lå det folk som dro disse sledene til seg, og fordelte sanden videre.
Noen av sjøfolka hadde som oppgave å støtte opp tunnelen med planker etter hvert som arbeidet skred framover.
Andre igjen hadde som oppgave å geleide vekk besøkende. Alt foregikk i den dypeste hemmelighet. ”Kvarstadfolkas” plan var først å tømme den norske brakka for fanger, og deretter kunne de andre fangene benytte flukttunnelen.
Etter en ukes intens jobbing hadde gravelaget nådd et stykke forbi piggtråden. Da skjedde det fatale.
En av de engelske fangene som var innviet i planen var en av kveldene travelt opptatt med å grave nede i tunnelen. Av alle ting støtte han på en stor stein. Isteden for å grave rundt steinen begynte han å hakke løs på den.
Et ordtak sier at alt som kan gå galt, går galt. Så også i dette tilfellet. Akkurat denne dagen var det ankommet et nytt vaktlag til leiren. Vakten som sto rett over der engelskmannen holdt på, hørte plutselig bankelyder i jorden under seg, og slo selvfølgelig alarm øyeblikkelig. Dermed var løpet kjørt, og vakter og offiserer kom styrtende til brakke 19. Alt ble endevendt, og tunnelen ble oppdaget ganske raskt.
På forhånd hadde ”Kvarstadfolka” trukket lodd om hvem som skulle påta seg skylden hvis de ble tatt, og nå trådte de seks utvalgte fram. Etter en alvorlig ”skjennepreken”, forlot leirledelsen brakka. Og underlig nok ble det ingen avstraffelse, men tunnelen ble selvfølgelig fylt igjen.

Eget leirorkester

Det fantes flere orkestre i Milag. Noe av grunnen til dette var ”Orama Band” Det hadde sin opprinnelse i Orientlinjens ”Orama” som ble senket utenfor norskekysten i 1940. Skipsorkesteret ble reddet, og senere plassert i Milag-leiren. Etter hvert ble musikerstaben forsterket med andre musikere som ble internert i samme leir.

To av mannskapene på Kvarstadbåtene ble også tilknyttet orkesteret. Leiren hadde også et eget sangkor – ”The Chordites” – og her var flere av nordmennene medlemmer.
Noe som aldri glemmes er korets oppførelse av oratoriet Messias. Det skjedde på konserten 2. juledag, og hele koret var kledd opp i svarte bukser og hvite skjorter. Da Hallelujasatsen skulle framføres til slutt reiste hele forsamlingen seg, og det var en musikalsk opplevelse, som selv ikke nazismen lange skygger klarte å ødelegge.
I julen gikk også Kvarstadbåtenes eget sangkor rundt i alle brakkene og framførte norske julesanger. Siste brakka de besøkte var hospitalet. Den norske sjømannspresten i Hamburg – Konrad Vogt Svendsen holdt gudstjeneste for nordmennene annen juledag. Da var det så kaldt at både prest og ”menighet” måtte ta noen pauser for å slå floke.

Rykter om ny transport

Det var ikke gått mange dagene av det nye året før ryktene begynte å svirre i leiren. Nordmennene skulle settes opp på transport. De fleste håpet på at de skulle tilbake til Norge. I likhet med rundt 600 hvalfangere og en del andre fra handelsflåten, som hadde vært internert i Milag for en kortere periode.
Noen hadde hørt at noen representanter for Quisling hadde gjestet Tyskland for å forhandle om hjemsendelse for norske fanger, mens andre igjen hadde oppfattet rykter om at den norske gruppen skulle sendes til andre arbeidsleire i Tyskland. Leire som var atskillig hardere enn Milag.
Den siste uken i januar 1943 kom ordren om at ”Kvarstadfolkene” skulle gjøre seg klare til transport. Hvor de skulle sendes var det ingen som fikk vite. Det var også syv kvinner med i gruppen fra ”Kvarstadbåtene”, og disse ble sendt til Bieberach for internering der.
Onsdag 3. februar 1943 var det slutt på oppholdet i Milag. Da kom Gestapo og hentet nordmennene. I samlet tropp marsjerte de til stasjonen i Tarmstedt. Deretter ble de kommandert inn i kuvognene som var kjørt fram, dørene ble smelt igjen, og transporten mot det ukjente begynte.
Det var på ettermiddagen, men da neste dag opprant var gruppen fortsatt på transport. Slik skulle det fortsette ennå et døgn. Først på morgenen den 5. februar ankom toget stasjonen som bar skiltet ”Rendsburg”.  Dette var ikke noe ukjent område for sjøfolkene, for like ved her gikk den kjente Rendsburgskanalen (Kielerkanalen).

De ”gode” dagene er over

Nå ventet innkvartering i byens fengsel. Samtidig ble flere av sjøfolka kalt inn til de første forhørene. I puljer på 25 mann ble de fraktet til Kiel som lå en mils vei unna. Etter hvert ble forhørene intensivert, og man opprettet forhørskontor også i Rendsburg for å få de forskjellige sakene unna så fort som mulig.
Det var Gestapo som sto for avhørene, og de oppførte seg i hovedsak helt korrekt. Det var ikke alle sjøfolka som mestret det tyske språket like godt, og det var derfor hele tiden tolk til stede.
Etter en måneds tid var forhørene ferdig, og sjøfolka fikk et par ukers pause. Til slutt endte det opp med en dom fra Schleswig-Holsteinisches Sondergericht.
Statsadvokaten kalte sjøfolka inn puljevis og leste opp fengslingskjennelsen. I denne framgikk det at ”Kvarstadfolka” var å betrakte som tyske statsborgere, og skulle dømmes etter tysk lov. Dermed var de formelt fengslet.

Ved ankomsten Rendsburg hadde de norske sjøfolka engelske uniformer, men i løpet av de første dagene ble disse uniformene byttet ut med fengselsuniformer.
Selve oppholdet i fengselet var forholdsvis greit – forholdene tatt i betraktning. Så lenge det ikke forelå noen dom fikk sjøfolka beholde sine røykesaker, og de fikk også andre privilegier. Etter fengslingskjennelsen var bekjentgjort fikk gruppen lov til å ha på lyset en time lenger enn vanlig, og de fikk også ta imot Røde Kors-pakker. De mottok også pakker med tørrfisk fra Norsk Røde Kors. Da var det gjerne festmåltid.
Likevel begynte fangene å merke sulten. Fengselsmaten var utilstrekkelig og lite næringsrik, og fangene begynte å tape seg i vekt. Samtidig sleit de med usikkerheten – hva vil skje videre med oss?

Kommer i kategorien ”Nacht- und Nebel-fanger”

I slutten av april ble retten satt i Schleswig-Holsteinisches Sondergericht, og selve hovedforhandlingene tok til. Nå hadde hver enkelt fange fått utdelt anklagen, og et skriv med sine forklarfinger. Av dette skrivet framgikk det at ”Kvarstadfolka” var tiltalt for landsforrædersk virksomhet.
Dette var en svært alvorlig anklage, og det var ikke noe i veien for at retten kunne komme fram til dødsdom som det endelige utfallet. Men allerede før gruppens ankomst til Rendsburg hadde nazimyndigheten bestemt at ”Kvarstadfolka” skulle overføres til NN-fangene. Dette ble betegnet som Nacht und Nebel. Fangene i denne kategorien skulle forsvinne ut fra alle systemer. Navnene skulle slettes i ethvert register og deres familier skulle ikke få opplysning om hva som hadde skjedd med dem. De skulle kort og godt forsvinne i natt og tåke.
Under selve rettssaken ble hver enkelt eksaminert, og nøye utspurt om sitt forhold til Tyskland, hvorfor man motarbeidet Tyskland, osv.
Dommene lød på fra fire til ni års tukthus. Unntatt var 11 personer som alle fikk 1 års fengselsstraff.
I begynnelsen av juni ble 110 mann kommandert ut av fengselet i Rendsburg, for å transporteres videre til Sonnenburg.

Hardkjøret begynner

Den første gruppen fra ”Kvarstadbåtene” kom til Sonnenburg 11. juni 1943. Tukthuset lå nordøst for Küstrin, og hadde tidligere vært kloster. Nå var det gjort om til NN-fengsel.
Hadde fangene følt en smule frihet i Rendsburg, så var situasjonen det stikk motsatte i Tukthuset Sonnenburg. De var omtrent ikke før kommet innenfor portene før de ble betraktet som NN-fanger. Ingen skulle vite noe som helst om dem, de var ganske enkelt slettet fra alle registre.
Dette med ”Nacht und Nebel” var en forordning Hitler utstedte i desember 1941, og i denne framgikk det at i de tilfeller hvor dødsstraff ikke kunne avsies innen 8 dager, skulle fangen føres hemmelig til Tyskland. Her skulle rettssaken finne sted. Tanken var at denne forordningen skulle virke skremmende på folk. Det at man ikke lenger visste hvor fangen befant seg. Var vedkommende i live, eller var han tatt av dage.
De første tiden i Sonnenburg ble vanskelig for ”Kvarstadfolkene”. Nå måtte de ta del i harde arbeidsoppdrag. Arbeidsdagen startet allerede klokken 06.30 på morgenen til 18.30 på kvelden.
I likhet med fangene i de andre konsentrasjonsleirene i det tyske riket, så ble også ”Kvarstadfolkene” leid ut som arbeidskraft til nærliggende arbeidsplasser. De var NN-fanger og følgelig også nederst på rangstigen.
Matrasjonene ble etter hvert skåret ned. Dette igjen førte til at flere av dem mistet mer og mer av livsgnisten. Selv om kameratskapet var sterkt og fangene forsøkte å muntre hverandre opp, var det ikke til å unngå at de første dødsfallene kom. I tur og orden ble mange av dem knekt ned av sult, kulde, sykdom og hardt arbeid. To av ”Kvarstadfolkene” døde i september 1943, mens flere og flere ble lagt inn på sykehuset. Siste kategori kom ikke ut igjen i live. Situasjonen ble mer og mer håpløs utover vinteren.
Våren og forsommeren 1944 slo tuberkulosen til, og bortimot halvparten av fangene i Sonnenburg ble rammet.

Fange 116667 i Sachsenhausen

Et lyspunkt var nyheten om de alliertes invasjon i Normandie. De mottokk den gledelige nyheten allerede utpå ettermiddagen samme dag, og dermed fikk mange den nødvendige ”vitamininnsprøytningen” som skulle til.
Imidlertid ble ”Kvarstadgruppen” etter hvert splittet opp, og sendt til ulike konsentrasjonsleire rundt om i det tyskokkuperte området. Bl.a.Breslau, Wolfenbüttel, Natzweiler, Dachau og Sachsenhausen
Den 14. november 1944 ble Kristen ropt opp for transport. Sammen med rundt 800 andre fanger ble han nå videresendt til Sachsenhausen. Dette var fanger som tilhørte både ”Kvarstadgruppen”, og fanger fra andre grupper.

Oppholdet i Sachsenhausen ble på mange måter en stor forbedring for Kristen og de andre ”Kvarstadfolka”. Her ble de tatt godt imot og hjulpet av de andre norske fangene som var i leiren.

Selv om Kristen var i kategorien NN-fanger, og måtte oppholde seg i straffeblokken, klarte de andre nordmennene å få smuglet mat inn til ham og de andre. Dermed ble også helsesituasjonen deres betydelig forbedret. Enkelte klarte også å få sendt brev hjem til familien sin. Endelig kom det livstegn hjem til familiene i Norge.

Nå var det aldri meningen fra nazistenes side at ”Kvarstadfolka” skulle være permanent i Sachsenhausen. Som NN-fanger var det helt andre leire som var bestemt for dem, og det ble ganske tidlig gjort forsøk på å overføre dem til Mauthausen i Østerrike. Nå falt dette opplegget ”i fisk” fordi svenskene var i gang med sin redningsoperasjon ”De Hvite Bussene”
Dermed fikk naziledelsen helt andre ting som måtte prioriteres, og ”Kvarstadfolka” ble sluppet ut fra straffeblokka, og flyttet over til de andre norske fangene. Dette var et stort steg framover. Nå kom de sammen med nordmenn som hadde lang tid bak seg i Sachsenhausen, og følgelig kjente systemet ut og inn.

De ventet utenfor porten

I februar ble rundt 1000 fanger overført fra Sachsenhausen til konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Gruppen ble forespeilet at dette var en ”helseleir” og derfor var det ni av ”Kvarstadfolka” som ble sendt med denne gruppen som hovedsakelig besto av syke fanger. Men de gikk fra asken til ilden.
Arne Moi fra Kristiansand var jungmann om bord i ”D/S Gudvang” var en av de ni, og han forteller:
”Jeg havnet sammen med andre norske i Sonnenburg. I denne leiren fikk jeg skarlagensfeber og tuberkulose i begge lungene. Så ble vi flyttet til Sachsenhausen. Her ble jeg tatt hånd om og operert av Svein Oftedal. Jeg hadde kommet til hektene igjen da vi ble sendt til Bergen Belsen. Det var som å komme til helvete. Likene ble brent under åpen himmel. Her fikk jeg også flekktyfus, men det merkelige var at vi som hadde hatt tuberkulose klarte oss."

Ingen – selv ikke engang de mest fanatiske SS-folka - var i tvil om at det bare var et tidsspørsmål før det tyske riket kollapset. De tyske konsentrasjonsleirene var overbefolket av fanger som var sendt fra leirene i Polen. De hygieniske forholdene hadde brutt sammen, og den Røde Arme kom nærmere for hver eneste dag.
En dag fikk Kristen og de andre norske beskjed om at de skulle gjøre seg klare til transport. De skulle hentes av svenske Røde Kors og transporteres til Sverige. Det var mange som nesten ikke våget å tro at dette var sant. Men da de ble kommandert ut av leiren i Sachsenhausen, oppdaget de straks at utenfor porten sto De Hvite Bussene og ventet på dem.
Hovedgruppen av Kvarstadfolka, deriblant Monrad Nordby, ble hentet av De hvite Bussene i mars måned. I første omgang ble de kjørt til Neuengamme.

Leirene hadde satt sine dype spor

Etter et kort opphold i Neuengamme, ble de sendt videre til Danmark og Sverige. Det ble vel omtrent som å komme fra helvete til himmelen da de kom til Sverige noen få uker før tyskerne ga seg. Her de pleie og hjelp til å komme seg igjen etter alle påkjenningene de var påført i naziregimets leire. Selv om Kristen hadde fått restaurert seg hadde han likevel fått en kraftig knekk. Han kom hjem til Tønsberg i maidagene 1945, og forsøkte å leve så normalt som mulig igjen.
Han kom imidlertid ganske snart i kontakt med rederiet sitt. Der ble han etter hvert bedt om å føre tilsyn med byggingen av Charente's etterfølger ”Medoc” som ble bygget i Greåker. Dette oppdraget var noe han satte stor pris på. Dessverre hadde nok årene i konsentrasjonsleirene satt sine spor. En sommerdag i 1948 ble Monrad O Nordbys siste. Påkjenningene hadde nok vært for store og det var hjertet som sviktet.

Pappa fortalte lite om hva han hadde oplevd

Etter at vi hadde mottatt mailen fra Emilie, avtalte vi et møte med henne, og farmoren. Emilie er Kristens oldebarn, og hennes farmor - Inger Marie (Mimmi) Beck - er Kristens datter. Hun forteller:
”Det var ikke så mye pappa fortalte når han kom hjem. Han holdt opplevelsene sine for seg selv. Det er som sier dette. Jeg var 11 år den gangen. Jeg husker det sto omtalt i Tønsberg Blad, at de norske sjøfolka var tatt av tyskerne da de forlot havnen i Göteborg. Det var via avisen mamma fikk vite på hva som hadde skjedd med pappa.
Forberedelsen til aksjonen var holdt strengt hemmelig og vi hadde ikke hørt noe fra pappa før vi leste om utbrytningsforsøket i avisen.
Jeg registrerte jo hvordan de voksne rundt meg reagerte på de dramatiske nyhetene. Den redselen som kom til uttrykk denne dagen smittet selvfølgelig over på meg.
I dagene som fulgte gikk vi i uvisshet, og vi fikk ikke noe beskjed om pappa hadde overlevd. Det var veldig hardt for mamma.

Emilie sammen med farmoren - Inger Marie (Mimmi) Beck

Etter noen uker fikk vi beskjed om at han var internert i en fangeleir. Jeg husker godt da vi mottok brevet. Det var selvfølgelig sensurert men det var nå i alle fall et livstegn fra ham. Dermed fikk vi et aldri så lite håp om at han ville overleve fangenskapet, og at vi skulle få se ham igjen. Men det skulle gå enda noen år før dette ønsket gikk i oppfyllelse.

Da han endelig kom hjem til Norge, var vi selvfølgelig spent på hvordan han hadde det. Det var lite vi fikk ut av ham. Fangetiden hadde redusert ham betraktelig, og han sleit med hjerteproblemer.
I dag angrer jeg på at jeg ikke spurte og grov mer, men det var nok vanskelig for ham å rippe opp i de mange vonde minnene. Innimellom ”løsnet” han litt historien sin, og lot oss få del i noe av det som hadde skjedd i leirene.

Han fortalte litt om en av appellene i Sachsenhausen. Denne hadde gjort et voldsomt inntrykk på ham. Sammen med de andre fangene måtte også pappa overvære en hengning. Fangen som skulle avrettes var imidlertid så høy at han nådde ned på bakken med tærne. Det hele var så kynisk når de andre fangene begynte å humre og le. Oppholdet hadde gjort noe med fangenes følelsesliv. De var blitt så avstumpet at de ikke reagerte når det ble foretatt slike henrettelser. Det ble på en måte noe ”helt dagligdags”. De ønsket bare at hengningene skulle gå så fort som mulig, slik at de fikk komme inn i brakkene sine å hvile.

Jeg har spurt meg selv mange ganger siden om det var slik at han forsøkte å skyve vekk de fryktelige opplevelsene, og at han ikke ville plage oss med de vonde tingene. Pappa hadde alltid omsorg for oss, og han gjorde alltid det beste for familien sin. Vi visste jo ikke noe om hva som hadde foregått i leirene, men kviet oss for å komme inn på disse tingene.

Pusset messingstaken hele dagen

Jeg husker han en gang fortalte litt fra tiden i NN-leiren. (Sonnenburg) Her hadde han store vanskeligheter, og han var redd for at dette oppholdet ville knekke ham helt ned.
En dag fant han en messing lysestake. Den pusset han på hele tiden, slik at den holdt seg blank. Da fikk han liksom en følelse av at dagen fikk litt mening. Han hadde nok ikke så stor tilgang til pussemateriell, men han klarte likevel å holde lysestaken blank. Han hadde noe å gjøre, samtidig som han fikk løftet tankene vekk fra omstendighetene rundt ham. Det var et viktig element i kampen for å overleve.

Han hadde sine mareritt når han kom hjem og på en måte var han nok litt fremmed. Vi må huske på at vi hadde ikke sett han siden båtene ble sperret inne i Göteborg i 1940. Disse fem årene var viktige år i min oppvekst. Han var på en måte ute av livet mitt i disse årene, da jeg så gjerne skulle hatt ham der. En krig skåner ingen – verken barn eller voksne, sier. Inger Marie, og fortsetter:
”Jeg skulle så gjerne vært i Sachsenhausen og sett stedet hvor pappa satt, men foreløpig har det ikke vært anledning til å reise. Heldigvis så har barnebarnet mitt – Emilie – vært der. Jeg håper selv å få reise til Sachsenhausen i nærmeste framtid.

Turen ga meg et helt nytt syn på livet

2007 dro Nordbys olderbarn – Emilie Beck – på tur med Aktive Fredsreiser. For første gang skulle hun besøke leiren der hennes oldefar hadde sittet som fange.
”Jeg var ikke så veldig forberedt på forhånd. Det eneste jeg visste var at oldefar hadde sittet i Sachsenhausen. Det var utrolig tøft da jeg kom dit, og med egne  øyne fikk se leiren hvor oldefar hadde vært fange. Nå gikk jeg på de samme veiene som han hadde gått.
En ting er å lese om dette i historiebøkene, noe helt annet er å være der selv. Jeg var glad for at jeg hadde solbriller den dagen – det ble så sterkt at tårene trillet. Ikke bare på meg, men også hos de andre elevene.
Tidligere på denne turen hadde vi besøkt Auschwitz og Birkenau, men det var først da vi kom til Sachsenhausen at realitetene ved krigen begynte å gå opp for oss. Her ble enkeltskjebnene mye mer påtrengende.
Denne turen gjorde noe med oss alle sammen. Vi fikk nok et helt nytt syn på mange ting. Nå er dette med krigens råskap mye tettere på meg, og nå kan jeg selv fortelle at jeg har vært i fangeleirene og sett det med egne øyne.
Denne historien er det viktig å bringe videre. Det er ikke tvil om at vi med våre holdninger kan være med på å utforme miljøet rundt oss.
Turen lærte oss hvor viktig det er å ta ansvar for våre egne liv. At vi bruker våre muligheter på en positiv måte.

Når dette skrives er Emilie opptatt med filmen ”Appelsinpiken”. Filmen bygger på en roman av Jostein Gaarder og Emilie har en av hovedrollene.
Nå er ikke Emilie helt fersk i filmbransjen., Hun har også medvirket i flere reklamefilmer, og i filmatiseringen av Yngvar Ambjørnsens roman – ”Den siste revejakta! – spiller hun den 14-årige narkomane Betty. Hun har også vært statist i filmen som nå spilles inn om Max manus.

Det hevdes at moralen i boken/filmen ”Appelsinpiken”er: Man bør leve livet mens man kan det – for man vet aldri når det forsvinner.

Akkurat dette er noe som Emilie kan skrive under på.
”Det har gått mer og mer opp for meg at vi lever bare en gang. Derfor er det så viktig at vi bruker dagene våre på en riktig måte. Det er jo ikke slik at vi kan tilbake til ”butikken” for å bytte tilbake den tiden vi ikke er fornøyd med.
For meg var også turen med Aktive Fredsreiser noe som tilførte mange viktige elementer til livet mitt. Det var sterkt å se leirene, men det gjorde også et uutslettelig inntrykk å besøke Stasifengselet i Berlin. For det var jo i drift helt fram til 1990. Altså i vår tid.
Turene burde vært påbudt for norske skoler, fordi det gir så mange viktig impulser. Samtidig så er en slik tur med på å knytte klassen sterkere sammen”, sier en engasjert Emilie Beck.
Emilie avsluttet mailen vi nevnte i begynnelsen med følgende setninger:

”Håper dere aldri slutter med Aktive Fredsreiser, og jeg skulle egentlig ønske at denne turen var påbudt for alle skoler. Du får så utrolig stor respekt for krigen, og de som har opplevd det at du tenker veldig mye etterpå. Derfor er de lange bussturene også et sted man kan tenke igjennom  det man opplevde.
Det er sykt å være på så mange steder hvor så mange har dødd, spesielt når din egen familie har lidd der i tre år.”

Varm Hilsen fra Emilie

Ps: Takk til Gunnar Knudsen som var et bra tidsvitne:)

Kilder:

Andresen, Alf Pahlow og Johansen, Helge Stray: Kvarstadbåtene. (Göteborgkonvoien)
Johan Grundt Tanums forlag 1946
Ottosen, Kristian: Nordmenn i fangenskap 1940-45, Universitetsforlaget
Pryser, Tore: «I krigens kjølvann», Universitetsforlaget.
Rasmussen, A.H. ”Menn uten medaljer“ En saga om og av norske sjøfolk. Cappelen 1964
Wikipedia, den frie encyklopedi

Hjemmesider:

Lillesand Mønstringskrets - sjøhistorier
Krigsseilerhistorier
Aftenposten
Norges lexi
Norges dokumentasjon
Wikipedia - Kvarstadbåtene

Foto:

Murray Armstrong
Schjølberg, Oddvar