Hun brakte mannens historie videre

«Krigens ugjerninger skal ikke huskes på en måte som avler gammelt hat mellom mennesker. De skal huskes slik at de neste generasjoner mestrer sin samtid bedre enn min generasjon klarte det.»

Britha Regina (Marcus) Savosnick ble født 11.april 1926 og vokste opp i Malmö. Hun var datter av direktør Leopold Marcus og Selma Grulm. Hun bestemte seg tidlig for å satse på en utdannelse innen helsevesenet, og reiste til Stockholm hvor hun fullførte sykepleierstudiet. Deretter gikk turen til Göteborg der hun videreutdannet seg til jordmor. Med denne utdannelsen fikk hun arbeid i Norge, og reiste dit i 1949.

På dette tidspunktet var Robert Savosnick ferdig med sin utdannelse ved universitetet i Oslo. Han hadde måttet avbryte sin legeutdannelse da han ble arrestert 26. oktober 1942. Sammen med de norske jødene ble han sendt til Auschwitz. Han var en av de få norske jødene som kom hjem igjen.

Denne sommeren var Robert invitert til bryllup i Oslo. Her fikk han svenske Britha som borddame. Det varte ikke lenge før de to fant tonen og romantikken tok til å blomstre. Begge hadde felles interesser og begge var ferdig med utdannelsen i helsevesenet.  

Året etter giftet de seg og bosatte seg i Trondheim. Robert planla å bli allmennpraktiserende lege, men valgte i samråd med Britha og spesialisere seg til barnelege. Dette igjen førte til at de måtte bo en periode i Vadsø. Det var en fantastisk tid for ekteparet Savosnick. Han praktiserte som barnelege, mens hun jobbet som distriktsjordmor.

Senere var de en periode i Korea, nærmere bestemt ved Medical Center i Seoul. Her var de engasjert i oppbyggingen av landets helsevesen etter Koreakrigen.
Etter variert praksis kom de tilbake til Trondheim i 1960, og Robert etablerte seg som privatpraktiserende lege med barnesykdommer som spesialfelt.

Britha var gift med Robert i 48 år og de fikk barna Eva-Lisbeth (1952-), Desireé (1954-), Grethe (1956-), Birgitte (1961-). I løpet av disse årene lærte hun Robert godt å kjenne. I et intervju vi har med henne fra juli 2007, forteller hun at han var en glad mann. Han hadde ikke de depresjonene som mange tidligere krigsfanger slet med. Men det hendte at hun våknet ved at han skrek i søvne. Da hadde han som regel mareritt.

Fortalte bare noen få bruddstykker

- Jeg visste egentlig ikke så mye om krigen, jeg var født og oppvokst i Sverige. Jeg kjente til at Robert hadde vært tysk krigsfange, men det var svært lite han fortalte om sine opplevelser. Det gikk faktisk ti år før han så smått begynte å fortelle noen bruddstykker. Heldigvis ønsket han å skrive ned sine opplevelser, og det resulterte etter hvert i boka ”Jeg ville ikke dø”.
Sammen med forfatteren Hans Melien brukte han rundt fem år på å feste sine opplevelser på papiret.

Gjennom denne skriveprosessen fikk jeg samtidig en mye dypere forståelse for hva han hadde gjennomgått som fange i Auschwitz. Både når det gjaldt den brutaliteten som rådde der, og ikke minst den systematiske krenkelsen av menneskeverdet som ble lagt for dagen. Samtidig forsto jeg hvor viktig det var at historien ble tatt vare på for kommende generasjoner.

I 1995 skulle han være med på 50-årsmarkeringen i Auschwitz. Da tvang jeg meg nærmest til å være med. Det var et sjokk for meg å gå inn den forhatte leirporten, og da forsto jeg hvilket helvete han hadde vært gjennom. En ting er å lese om Auschwitz – noe helt annet er det å være på stedet hvor misgjerningene skjedde. Ingen går uberørt ut fra denne leiren.
Robert hadde nettopp gjennomgått en hjerteoperasjon, og for ham var det en god støtte at jeg var med. Jeg ble både rørt og engasjert. Og denne turen ga meg et godt fundament som jeg kan bygge videre på når jeg reiser med skoleklasser som tidsvitne.

Robert var også svært engasjert i arbeidet med å spre informasjon på skoler etc. Han holdt på med dette til han var 83 år. Da synes han ikke kreftene lenger strakk til, så han overlot en god del av sitt materiale til Julius Paltiell.

Min oppgave som tidsvitne er å bringe historien videre

Robert døde 12. april 1998, men hans historie skal bringes videre. Jeg håper at jeg kan gjøre en god jobb som tidsvitne, og formidle videre de verdiene som Robert sto for, sier Britha Regina Savosnick.

Selv om hun ikke selv hadde følt krigens redsler på kroppen, så hadde årene med Robert gitt henne en unik innsikt i hvor dyptgripende opplevelsene kunne feste seg i en konsentrasjonsleirfanges hverdagsliv.

Det som er selve kjernen i det budskapet som både Robert og Britha ønsket å bringe videre til norsk skoleungdom er følgende:

Vi må ikke glemme fortidens misgjerninger. De skal ikke huskes på en måte som opprettholder gammelt hat mellom mennesker. De skal huskes slik at de neste generasjoner mestrer sin samtid bedre enn min generasjon klarte det.

Og nettopp det var det Britha Svosnick formidlet til en av de mange norske skoleklassene, da vi møtte henne i Auschwitz september 2006.

Britha Savosnick døde 20. april 2014.

På bildet er hun sammen med Edith Notowitz som også satt i Auschwitz (til venstre) og reiseleder Henry Wold fra Aktive Fredsreiser (til høyre).