Aktive Fredsreiser
Fredshuset,
Kranvn 4B,
4950 Risør
tlf 371 53 900
mob 95 23 81 99
Send epost til oss
Utryddelsesleiren Auschwitz |
Skrevet av Leiv Smith-Solbakken. En historie om hvordan verdens største "utryddelsesfabrikk" ble til og hvordan enkeltmennesker opplevde å være der. Det motsatte av kjærlighet"Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet", har Nobelprisvinneren Elie Wiesel sagt. Han vet hva han snakker om, som overlevde fangenskapet i Auschwitz. Stiller man seg likegyldig til hvilke mennesker som tar makt og hvordan de styrer et samfunn, kan fort dette få de alvorligste konsekvenser. Jeg tror at hvis ungdom får se hva rasistiske og ikke-demokratiske bevegelser kan føre til, vil de lettere gjennomskue destruktive holdninger i vår tid. Noe av det uhyggelige i denne historien, er at det kunne
skje i moderne tid i en av Europas høyt utviklede kulturnasjoner. ForspillLike etter Hitler og nazistenes maktovertagelse i Tyskland i 1933, ble "Schutzhaft" eller beskyttende forvaring innført i Det tredje rikets rettssystem. Enhver som viste det minste tegn til aktiv motstand mot det nye regimet, kunne dermed uskadeliggjøres. De neste seks årene ble tusener av tyskere kastet i konsentrasjonsleir. Mange av dem skulle aldri få friheten tilbake. Da krigen begynte, var det seks konsentrasjonsleirer i Tyskland med omkring 20.000 fanger til sammen. I løpet av de neste to årene ble det bygget flere leirer. Noen av dem er senere velkjente: Auschwitz, Belsen, Buchenwald, Mauthausen, Natzweiler, Neuengamme, Ravensbrück og Sachsenhausen. KrystallnattenAntisemittismen sør i Europa og da særlig i Øst-Europa
var sterk lenge før nazistene kom til makten i Tyskland.
Hitler ønsket å utnytte "kampen mot jødene"
i propagandasammenheng i så stor utstrekning som mulig.
Hans utsagn var krystallklart: Og om noen skulle være i tvil: Natten mellom 9. og 10. november 1938 ble nesten alle synagoger i Tyskland brent. Jødiske forretninger og bolighus ble ødelagt. En rekke jøder ble drept, og ca. 20.000 ble sendt i konsentrasjonsleirer. Den dramatiske hendelsen fikk navnet Krystallnatten. Krystallnatten ble kjent over hele Europa. Også norske aviser ga inngående informasjon om overgrepene i Tyskland. I løpet av krigen ble lavt regnet 12 millioner menn,
kvinner og barn fra de okkuperte land drept av nazistene. Da Holocaust nådde NorgeDa Tyskland så angrep Norge 9. april 1940, var det få jøder som flyktet ut av landet våren og sommeren 1940. Allerede mens kampene ennå pågikk, fikk norsk politi i Sør-Norge ordre av nazistene å beslaglegge norske jøders radioapparater. Den alminnelige oppfatning blant jødene før oktober 1942 var at de "skulle likvideres enkeltvis ved at de skulle beskyldes for forseelser mot okkupasjonsbestemmelsene eller mot andre forordninger. Jødene var derfor ytterst forsiktige og mente ved lojal opptreden å kunne unngå arrestasjon."(13) Det ble foretatt noen enkeltarrestasjoner av jøder. Benjamin Bild fra Rælingen var den første jøden som ble deportert. Det skjedde 27. april 1941, og han døde i desember samme år i konsentrasjonsleiren Gross Rosen. I alt ble 11 deportert på lignende vis før jødeaksjonene høsten 1942. (12) I oktober 1941 startet forberedelsene til å utrydde enhver person i Norge med jødisk blod i seg. Ved "kunngjøring om stempling av legitimasjonskort som tilhører jøder" fra Politidepartementet, ble det bestemt at alle jøder skulle få stemplet "J" i sine pass. Ordningen ble kunngjort i landets aviser 20. januar 1942, og burde gi de norske jødene enda mer grunn til bekymring. Dette la grunnlaget for en systematisk registrering, som senere ble brukt under massearrestasjonene i oktober og november 1942 24. oktober 1942 kom den skjebnesvangre ordren til det norske statspoliti: Alle jøder skal arresteres! For de som bodde i Østlandsområdet, var Oslo havn første stoppested. Der ventet lasterommet på "Donau", som skulle føre de første jødene til Stettin. Neste stopp var Auschwitz. Av de 532 norske jødene som var med på den første transporten, ble 186 arbeidsføre menn skilt ut, mens kvinner og barn ble enten skutt eller ført til gasskamrene. Utryddelsen av norske jøder fortsatte. Etter grundig arbeid fra norsk politi, ble 159 personer deportert med "Gotenland" den 24. februar 1943. Dette var jøder fra Trondheim, Kristiansand, Narvik, Bergen og Stavanger. Tilintetgjørelsen av jødene var imidlertid ikke komplett før deres eiendom og formue var konfiskert. Quislings forordning av 17. november bestemte dessuten at "halvjøder" og "kvartjøder" skulle registreres. (12) Av de vel 1800 jødene som befant seg i Norge våren 1940, ble 767 deportert til Tyskland og/eller tysk-okkupert område. De aller fleste ble deportert direkte til Auschwitz. 26 overlevde. (10) 22 jøder ble drept i Norge. 230 familier ble utslettet. Resten flyktet til Sverige, der mange gikk inn i de allierte styrker. (11) Det er mange i ettertid som har stilt seg spørsmålet hvorfor ikke deportasjonene vakte særlig bekymring for andre nordmenn enn jødene. Når kvinner og barn ble hentet ut fra sine hjem, skoler og barnehager, burde det være et sikkert tegn på at disse menneskene ikke skulle til noen arbeidsleirer. Utgiftene ved arrestasjonene og deportasjonen med "Donau" ble nøye nedtegnet av Statspolitiet, som i alt hadde lagt ut 9.339 kroner til "div utlegg vedrørende avhenting og forsendelse av jødiske familier."(12) Selv om noen har hevdet at de norske politimennene som stod for arrestasjonene burde ha vært etterforsket og stilt for retten og anklaget for uaktsomt drap skjedde intet med disse etter krigen (7) Møte med AushwitzI boken "Det angår også deg", (1) gjenfortalt av Arnold Jacoby, forteller Herman Sachnowitz
at han og hele hans familie ble arrestert på deres gård
i Stokke i Vestfold. Faren og de 8 barna, 3 jenter, Rita,
Marie og Frida og 5 gutter, Martin, Elias, Samuel, Frank og
Herman ble sendt til Tyskland med fangetransportskipet SS
"Donau" av Bremen. "Stemningen var amper. De fleste kommandorop hadde vi
ikke hørt før. Men vi skulle komme til å
lære dem godt i den tiden som fulgte", sier Herman
Sachnowitz. Etter seleksjonen ble de som skulle dø drevet opp
på lastebiler og kjørt vekk. I mylderet oppdaget
Hermann Sachnowitz sin far på et av lasteplanene. Blanche Major har i en årrekke vært tidsvitne og guide for turister som har besøkt Auschwitz. Hun var bare 19 år da hennes foreldre og 31 andre slektninger kom med togtransport til Auschwitz og ble sendt i gasskammeret. I løpet av et kvarter etter ankomst mistet hun og søsteren hele sin familie. "Jeg var heldig," sier den sterke lille jødinnen i dag. "Vi var 3400 jøder ombord i toget. Begge mine
bestemødre var med, 92 og 82 år gamle. Den yngste
av mine slektninger var en niese på fem-seks år.
Jeg husker den gule røyken som steg opp fra skorsteinene. Herman Sachnowitz og alle hans brødre - den yngste
var bare 17 år - og de andre voksne mennene ble beordret
til avmarsj. Etter en kilometer kom en bred dobbelport i jern
til syne. Over stod det med bølgete jernbokstaver:
"Arbeit macht frei". En for en bukket Herman Sachnowitz' brødre under. I løpet av bare 5 måneder, fra desember 1942 til 15. mai året etter, var Herman alene igjen. Auschwitz II - Birkenau bygges opp"Auschwitz er et enestående fenomen i historien.
Verken før eller siden har verden sett maken til organisert
ondskap og bunnløs menneskeforakt", står
det å lese i Arnt Stefansens bok, "Kai Feinberg
fange nr. 79108 vender tilbake". (2) Etter tyskernes angrep på Polen høsten 1939, ble dette navnet tatt i bruk igjen av tyskerne. Tallet på politiske fanger økte i betydelig
grad. Fengselskapasiteten ble fullstendig sprengt. SS-sjefene
måtte finne en løsning. Den 1. mars 1941 kommer Reichsführer-SS Heinrich Himmler
til Auschwitz. Han har planlagt at Auschwitz skal bli sentrum
for "den fullstendige utryddelse av jødedommen"
og gir ordre til å øke fangekapasiteten til 30.000.
Dette kommer klart frem i dagboknotatene til leirkommandanten,
Rudolf Höss, som siterer Himmlers ord: I tillegg bestemmer han at det skal bygges en ny og større
leir i landsbyen Brzezinka, Disse jages bort, og husene rives. Materialene blir brukt til å bygge fangebrakker. I tillegg bringes inn en mengde brakkeelementer fra tyske hestestaller som settes sammen igjen for så å bli nyttet til fangebrakker. Leiren fikk navnet, "KL Auschwitz II- Birkenau". Dessuten skal en omfattende industriell virksomhet etableres i området, med fanger som arbeidskraft. I 1943 kom en tredje leir i Monowice. Den fikk navnet "KL Auschwitz III og ble reist på fabrikkområdet til det tyske kjemikonsernet IG Farbenindustrie, som produserte kunstig drivstoff og syntetisk gummi. En rekke andre håndverkbedrifter for våpenproduksjon etablerte seg raskt. En intens byggevirksomhet utløstes, samtidig som tallet på fanger økte fra måned til måned. IG Farbenindustrie var det første konsernet som fikk muligheten til å bruke tvangsfanger i produksjonen. I årene1942-44 ble det opprettet 40 mindre filialer av Auschwitz-komplekset. Disse ble anlagt nær stålverk, gruver og fabrikker, hvor fangene ble misbrukt som billig arbeidskraft. (4) Etter angrepet på Sovjetunionen 2. juni øker fangetallet enormt fra dag til dag, og døden er en hyppig gjest. Utpå høsten er drapstallene gjennomsnittlig 1.000 fanger hver måned. Vi vet at av 12.000 sovjetiske krigsfanger som fikk utdelt sitt identitetsnummer, ble 8.320 drept i løpet av de første månedene etter angrepet på Sovjetunionen. Vanlig avrettingsmetode er skyting og fenol-injeksering direkte i hjertet. Flere titalls fanger lider en grusom død ved at de blir dømt til å sulte i hjel i små fangeceller som hevn for at noen fanger har klart å rømme. (4) Men ennå er gasskammer et ukjent begrep for kommandant Höss og hans medarbeidere. Senhøstes 1941 gjør imidlertid hauptsturmführer (kaptein) Karl Fritzch et uhyggelig eksperiment: I kjelleren i Blokk 11, "Dødsblokken", sperrer han inne en gruppe sovjetiske krigsfanger på en brakke, samtidig som han sender inn giftgassen Zyklon B. Eksperimentet viser seg å være svært effektivt, for fangene dør etter få minutter. På den måten omkommer 600 sovjetiske krigsfanger og 250 av de svakeste fangene på hospitalet. Et av bevisene på denne forbrytelsen er "Dødsboken" som oppbevares i museets arkiver. (4) Samme høst utvikler det tyske firmaet Topf & Söhne
et krematorieanlegg som er i stand til å kremere hele
fangekontingenten i løpet av tre-fire måneder! Masseutryddelse som industriVåren 1942 starter de systematiske massedrapene på
jøder i Auschwitz. Men det første og eneste
krematoriet hadde "bare" kapasitet for 350 lik pr.
døgn, og det ble raskt for lite. Men Auschwitz II,
Birkenau med over 300 bygninger var nå kommet opp tre
kilometer fra hovedleiren. På det meste oppholdt det
seg 100.000 fanger samtidig der. De nye anleggene var slett ikke frastøtende å
se på der de lå delvis nedgravet i jorden med
grønne plener og blomster omkring. Noen sopplignende
ventiler stakk opp av jorden. Over porten til det parklignende
området stod det "Bad". Fanger som kom dit,
trodde de skulle på avlusing. Ingen uinnvidd kunne drømme
om de redselsfulle scener som utspilte seg der inne. Jøder
fra hele det okkuperte Europa ankom i kuvogner, opp til 70
mennesker i hver vogn. Togtransporten hadde i de fleste tilfelle
vart flere døgn, med bedervet mat, ikke vann og med
én dobøtte på deling for 70 mennesker. (3) Kvinnene gjemte ofte barna sine under klærne idet de hengte dem opp på knaggene, og tok dem ikke inn i gasskammeret. Fangekommandoen pleide derfor under ledelse av SS-folk å undersøke klærne. De barna som ble funnet, ble så puttet inn i gasskammeret. (8) Zyklon BSå ble giftpulveret Zyklon B drysset ned gjennom ventilene og så skrudd igjen. Höss har fortalt at han selv har studert de dødsdømtes reaksjon gjennom en gasstett tittespalte. I sin bok om Auschwitz-leiren har han gitt en skildring av hvorledes fangene reagerte når de merket virkningen av gassen. De begynte å rave omkring eller stormet mot døren der de sank sammen i en kravlende, klorende og kjempende haug av nakne kropper; en kamp som kunne vare opp til tyve minutter. Etter en halv time ble den elektriske luftrenseren startet og likene heist opp med elevator til kremeringsovnene. Kremeringen av omkring to tusen lik i fem kremeringsovner tok tolv timer. "Særkommandoen" trådte så i aksjon. Under oppsikt av SS-vakter, ble utvalgte jøder satt til å klippe håret og fjerne ringer og ørepynt på kvinnene. Gullplomber i tennene på de døde ble plukket ut. (4) I en av blokkene i Auschwitz I vises en modell av denne uhyggelige prosessen. Verdisaker ble hver måned sendt til Riksbanken i Berlin. Gullet ble smeltet om til barrer og sendt til den medisinske avdeling av Waffen-SS. Klærne ble renset og sendt til rustningsfabrikker til bruk for slave-arbeidere. Kvinnehåret ble brukt i rustningsindustrien. Asken fra menneskekroppene ble brukt som gjødsel på åkrene i nærheten. Auschwitz ble også sentrum for utryddelse av 21.000
sigøynere. Sommeren 1944 ble sigøynerleiren
oppløst, og alle sigøynere drept. Beviset på
den forbrytelsen er oppbevart i egne arkiver. Materialet ble
stjålet av fanger, og er siden blitt reprodusert og
utstilt i Statens Museum i Oswiecim. Tatoverte fangenummerFanger som ikke ble øremerket for øyeblikkelig utryddelse, ble registrert og fikk nummer. Disse numrene var i begynnelsen påsydd fangeklærne, og fra 1942 ble de tatovert på underarmen. Visse kategorier av fangene hadde dessuten spesielle tegn; en rød trekant for politiske fanger, grønn for profesjonelle forbrytere, rosa farge for homofile, svart for prostituerte og fiolett for Jehovas Vitner. Jødene bar Davidstjernen. (8) Vi rystes når vi i dag hører at de allierte
mistet 9.000 mann under invasjonen i Normandie. I Auschwitz
II - Birkenau kom gasskamrene opp i en kapasitet på
10.000 dødsofre i døgnet. Selv det var ikke
nok til å få fangetallet fort nok ned. Så
ble også andre metoder tatt i bruk som utsulting, overmenneskelig
arbeidsbyrde, systematisk nedbryting av moral og livsmot,
medisinske eksperimenter, tortur og vold."(1) Det er fra ham vi vet at dødstransportene til Auschwitz omfattet 90.000 fra Slovakia, 65.000 fra Hellas, 11.000 fra Frankrike, 20.000 fra Belgia, 90.000 fra Nederland, 400.000 fra Ungarn, 250.000 fra Polen og Øvre Schlesien og 100.000 fra Tyskland. (8) Den første dagen i AuschwitzTilbake til Herman Sachnowitz. Så fort man var kommet innenfor leirporten ble det
oppstilling med brølende kommandorop; Den neste halvtimen ble fylt med alskens råskap, umenneskelighet og brutalitet. Alle ble paralysert av skrekk. Slag, spark og rasende brøl og ville smerteskrik har brent seg fast i minnet for alltid. (1) Så bar det til "seleksjon". Vinterklærne ble skiftet ut med stripete fangedrakter. Deretter ble alle jaget inn i et bad for å bli barbert på hodet og ellers på kroppen. Hvert eneste hårstrå skulle bort. Alle ble så tatovert på venstre underarm. Herman Sachnowitz fikk nr. 79235. Deretter var det å marsjere for å lære
disiplin. "Seitenrichtung!" "Abstand nehmen!"
"Das ganze Stillgestand!" Mütze auf!",Mütze
ab!" Time etter time gikk, hele tiden i vill redsel for
å gjøre en liten feil som kunne føre til
den HverdagslivDagen begynte ved halvfiretiden med brølet, "Aufstehn!" og deretter "Bettenbau!" en øvelse som drev fangene til vanvidd på grunn av vokternes umenneskelige krav til nøyaktighet. De ble aldri fornøyd. Til slutt var alltid en stakkar som måtte svi blodig. Så var det "Waschen gehen! Los! Los!" Frokosten i fem-tiden var et brødstykke på 2-300 gram og en krus med surrogatkaffe, gråbrunt vann uten smak. Middagen besto av en liter suppe, uten kjøtt og kokt på dårlige grønnsaker. Til kvelds fikk fangene 300-350 gram rugbrød, 30 gram margarin, 20 gram pølse, samt te eller surrogatkaffe. (4) På appellplassen kunne fangene bli stående i timevis før klarsignalet for avmarsj til arbeid ble gitt. Prylehest eller galge som avstraffelse på grunn av hendelser fra natten måtte først gjøres unna. HierarkietØverste sjef for Auschwitz var inntil 1943 kaptein Rudolf Höss. Systemet var oppbygd slik: Under leirsjefen stod rapportførerne, og under dem
kom blokkskriverne som førte regnskap over fangetallet.
De lavere stillingene ble stort sett fylt opp av tidligere
fengselsfugler. Den øverste av dem var Lagerältester.
Under ham kom Lagerkapo. Ordet "kapo" er italiensk
og betyr "sjef". ArbeidskommandoVar det behov for 100 fanger til en arbeidskommando, ble 100 tatt ut, uansett om 10-20 av disse var syke eller utmagret. Gjorde disse ikke arbeidet hurtig og godt nok, ble de prylt av kapoen eller slått i hjel. Når arbeidet var slutt, måtte de døde fanger bæres på skuldrene tilbake til leiren. Deretter måtte arbeiderne stå timevis på appellplassen til "vareopptellingen" var over. Hadde det vært 100 mann på en kommando ved utmarsjen, skulle det være 100 ved innmarsjen! Om noen var døde, spilte ingen rolle, bare antallet stemte. Kapoens melding ved innmarsjen kunne lyde slik: "Kabelkommando 2, fange nummer 78235 tilbake til leiren med 100 fanger, derav fjorten døde." (1) På appellplassenOscar Magnusson forteller i sin bok: "Før fangene får gå til sine brakker, må de stille opp på appellplassen. En SS-offiser vandrer frem og tilbake, mønstrer alle
med et rolig blikk. Han peker på en tilfeldig kar i rekkene. En vakt noterer
fangens nummer. Alle på appellplassen må se på til skrekk og advarsel." Som dagene gårEn gang fikk Herman Sachnowitz en jobb av Stubendienst, en kriminell, grønnvinklet jøde. Han skulle skure brakkegolvet og jobbet så godt han kunne. Men antagelig har ikke arbeidet vært godt nok, for det ble fem slag med prylestokken på baken. Han avslutter historien slik: "Fem blodsprengte valker over baken, tykke som pølser, var det så ille? Verre var sviket og nedverdigelsen. Verst av alt var at dette skyldtes en folkefrende, en jøde. Hvordan kunne en jøde synke så dypt?" Det hendte at en og annen fange klarte å rømme.
Når noen hadde rømt, og det manglet en mann på
appellplassen, brøt helvetet løs. Blodhunder
ble sluppet løs. Vaktholdet ble forsterket, og hele
området avsperret. Time etter time måtte man stå
på appellplassen, fra arbeidsdagens slutt og langt ut
på natten, uansett om det var om vinteren med bitende
sno og temperaturer på femten-tyve kuldegrader. Og stakkars
den som prøvde å hjelpe en kamerat som segnet
om. Ordren var gitt: Svimte stakkarne av, ble de vekket til bevissthet, og straffen kunne fortsette. Fangene skulle kjenne hvert slag. Omsorg for hverandreFlere av bøkene som omhandler opphold i tyske konsentrasjonsleire,
forteller om utpreget omsorg for og hjelp til medfanger som
var syke og i ferd med å bukke under. - Du må opp, ellers sender de deg i gassovnen, skrek
jeg. Sachnowitz måtte forlate ham. Om kvelden da alle var kommet tilbake fra arbeid, var Kai Feinberg borte. Sachnowitz var sikker på at hans gode venn var forgasset. Men de skulle komme til å møtes igjen i Norge høsten 1945. Feinberg var blitt reddet, ikke av tysk barmhjertighet, men av tysk nøyaktighet. Han var blitt nummer 51 av en flokk på 50 fanger som skulle gasses. I den puljen skulle det ikke være verken mer eller mindre enn 50! Altså måtte han vente. I mellomtiden var Feinberg blitt sendt på Revier, der han hadde kommet seg.
|