Kan vi lære av historien?

Av Helga Arntzen
Denne teksten er skrevet i forbindelse med et radioforedrag holdt i
NRK P2-Akademiet 6. mai 2004

Jeg ble bedt om å holde et foredrag om hva vi kan lære av konflikter i historien. Å holde et slikt radioforedrag er meget utfordrende for meg. Med en bakgrunn hvor far forbød meg å lese fordi jeg bare skulle jobbe, og hvor jeg måtte ut i arbeidslivet da jeg var 14 fordi far mente det var bortkastet med skolegang for en jente, kan jeg ikke nærme meg dette tema fra skole- eller lesekunnskapssiden.

Men jeg har oppdaget at livet er en stor læremester. Istedenfor å få en skoleutdannelse har jeg fått grundig opplæring i livets skole.

Jeg er født under krigen i Heidelberg i Syd-Tyskland, flyktet så til bestemor som var havnet i den russiske sonen i Berlin og flyktet senere tilbake til vest - til friheten. Etterkrigstiden i Berlin med ruiner så langt øyet ser har satt sine spor. Jeg ser tilbake på et liv full av konflikter, smerte, overgrep og utfordringer, men nettopp dette ga meg en unik livserfaring, og en spesiell styrke. Jeg kaller det spesialkunnskap. Vi alle har våre helt spesielle erfaringer i livet og dermed unik spesialkunnskap. Det er denne kunnskapen som gir oss store muligheter. I livserfaring og livsrefleksjoner ligger et stort potensiale. "Viljen til å ville gir evnen til å kunne". Vi må bare ville sterkt nok og vi må være våkne nok til å stille de kritiske spørsmålene, helst i forkant av et problem.

Historien viser at vi har stilt for få spørsmål. Før Hitler kom til makten skrev han boken "Mein Kampf". Der stod alle hans tanker og hva han hadde tenkt å gjøre. Folk trodde ikke at han mente det, men der tok man grundig feil og Hitler ble faktisk demokratisk valgt.

Et demokrati gir oss ikke automatisk beskyttelse for at ikke maktmennesker kommer til makten, og som i Hitlers tilfelle ble et demokrati laget om til et diktatur.

Det viktigste redskapet vi har er våre muligheter til å velge. Gjennom våre politiske valg velger vi både vårt lands politikk og verdenspolitikken. Vi må velge politikere som respekterer menneskerettighetene. Det er vårt ansvar å velge de riktige politikere. Det er vårt ansvar at politikere som ikke bryr seg om menneskerettighetene blir avsatt. Vi må bli mer og mer bevisst på hvilket stort ansvar vi har.

Min livshistorie tvang meg til å skaffe meg kunnskap om maktmennesker. Denne kunnskapen er viktig hvis vi vil forhindre at slike mennesker kommer i ledende posisjoner i bedrifter, i politikken og i foreninger.

Den finske forskeren Raimo Mäkelä sier i sin bok "Psykopatens makt" at man kan oppfatte Hitler og Stalin som psykopater. En finsk vitenskapelig undersøkelse utgitt i 1997 viser til at de fleste av voldsforbrytelsene som ble foretatt i Finland ble utøvd av mennesker med avvikende sjelsliv. Slike mennesker vil i stor grad gjenta sine gjerninger. 2 % av en befolkning regner man med har alvorlige psykiske forstyrrelser som gjør dem tilbøyelige til å misbruke makt, mildere tilfeller finnes det langt flere av. For ikke så lenge siden var det en dokumentarfilm på BBC som konkluderte med at en liten gruppe mennesker gjør stor samfunnsskade. Vi må naturligvis forsøke å hjelpe dem, men for verdensfreden er det viktig at vi ikke lar dem komme til makten. Ansvaret ligger hos velgerne.

Da Norge sendte krigsfangene hjem etter krigen var det advarsler om ikke å sende russiske krigsfanger tilbake til Russland. Stalin hadde sagt at han ville drepe dem og behandle dem som krigsforbrytere. Man mente at dette kunne Stalin da ikke gjøre, de var jo krigshelter. Dermed ble mange av de russiske krigsfangene sendt rett i døden. Dette kunne ha vært unngått om man hadde tatt Stalins utsagn alvorlig og forstått hans måte å være på.

Men også vanlige mennesker kan forandre seg til å bli maktmennesker. Vi har beretninger om at både Mousolini og Quisling var gode medborgere. Først når de hadde tilgang til makt forandret de seg gradvis. Makten korrumperer.

En ting er maktmennesker. En annen ting er hva de som har makten, får lov til å gjøre. Vi har fått Verdenserklæringen om menneskerettighetene og det er det beste som er kommet ut av den 2. verdenskrig. Menneskerettighetene er nettopp blitt laget at slikt som denne krigen aldri skal skje igjen. Det internasjonale samfunn har i fellesskap etter krigen utviklet en rekke internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, internasjonale menneskerettights- og straffedomstoler. Vi har dermed kommet et godt stykke videre i retning verdensfreden. I min organisasjon "Aktive Fredsreiser" har vi i disse dager lagt ut et menneskerettighetskurs på vår internettside. Kurset er gratis og 70 % riktige svar gir diplom. Det er viktig at så mange som mulig bevisstgjør seg hvilket viktig redskap menneskerettighetene er. Og leser vi Verdenserklæringen om menneskerettighetene vil vi også forstå våre plikter.

Ved Nürnbergprosessen der de nazistiske krigsforbryterne ble stilt for retten etter krigen, slo man fast at man ikke bare kan si "jeg har fått ordre" eller "jeg kunne ikke gjøre annerledes". Det klareste budskapet vi lærte av Nürnbergprosessen var, at hvert menneske har selv ansvar for det det gjør. I alt vi gjør må vi spørre oss: Har jeg tatt ansvar? Kan jeg se på vår overforbruk og urettferdig fordeling av ressursene med god samvittighet? Kan jeg se på at mange sulter? Vil neste generasjon dømme oss for våre grådige valg? Hver enkelt av oss har ansvar. Vi kan ikke si "det var de andre". Vi har våre valg som vi står ansvarlig for. Vi kan ikke si "jeg visste ikke" eller "jeg trodde ikke det var så alvorlig". Vi vet og vi får stadig mer kunnskap om hvordan det står til i vår verden.

I Hiroshima har vi sett hvor ødeleggende, forgiftende og farlig en atombombe er. En ansvarsfull handling ville vært å nekte å bygge slike våpen som i dag kan utrydde alle mennesker på vår jord. Hvem har ansvar for at slike våpen blir bygd? Hvem ville da i en ny Nürnbergprosess bli dømt?

Det er grasrota som mye mer må komme på banen. Når Bush søkte støtte for Irak-krigen som viste seg var bygget på en løgn og i strid med folkeretten, ble det sterke reaksjoner i Tyskland. Mange tyskere hadde i levende erindring hva en krig vil bety og man hadde opplevd lidelser på egen jord. Dette ønsket man ikke for den irakske befolkningen. Det var demonstasjoner, det var nattevåk og bønn i kirkene og Tyskland fikk også Frankrike med. De fikk sagt klart fra at man ikke støttet denne krigen. Hadde Schrøder ikke hørt på folket, ville han måttet gå, så sterk var folkets mening. Det bare beviser hvilken kraft det ligger i grasrota. Til tross for at man i Tyskland er evig takknemlig for at amerikanerne var med på å bygge opp landet igjen bl med Marschallhjelpen og at de reddet Berlin under blokaden i 1948 og 1949, så har man i Tyskland satt et tegn på at gode venner også kan være uenige og at det er viktig å si fra. Selv om det kom et stort press fra Amerika med trussel om å kutte ut vennskapet, så var grasrota like bestemt på at en Irak-krig kunne man ikke akseptere. Man hadde lært av historien.

I 1992 da jeg så at nynazismen i Norge økte sterkt, startet jeg organisasjonen "Hvite busser til Auschwitz" og senere "Aktive Fredsreiser". Dette var en av flere aktive handlinger for å prøve å gi en effektiv vaksine mot nynazisme. I dag ser vi at dette har lykkes. Lokallagene er forsvunnet og Norge er i dag et av de land i Europa som har minst nynazister. Da jeg fikk ideen, hadde jeg aldri vært på en busstur, hadde dårlige historiekunnskaper og likte ikke å prute. Men jeg var overbevist om at bussturene var viktige. For ungdommene som reiser til Auschwitz er det en tur for livet de aldri vil glemme. Utfordringen nå blir å trekke historien opp til vår tid, å vise at det har vært over 140 kriger i verden etter 2. verdenskrig, at det har vært alvorlige overgrep i Kambodsja, Rwanda og i gamle Jugoslavia. Krigene og det onde vil gjenta seg hvis vi ikke lærer av historien. Det vi kan lære der er at hvert menneske må ta mer ansvar.

Verden har blitt mindre bl.a. takket være parabolantennene og internett. Derfor er det også lettere å hjelpe til der det trengs, og det er lettere å se at vi er søstre og brødre. Det er lettere å se at makt, tortur og utbytting av mennesker ikke kan aksepteres. FN og verdensdomstolen må derfor få mer myndighet. Det er disse kanalene vi må jobbe gjennom. Og faktisk så går det fremover på mange måter. Det internasjonale samfunn har, gjennom FN og andre internasjonale organisasjoner siden den andre verdenskrig, skapt et meget omfattende menneskerettighetssystem. Det finnes i dag mer enn 100 internasjonale dokumenter om menneskerettigheter der statene forplikter seg til å respektere menneskerettighetene og endre sin egen lovgivning, hvis denne er i motstrid.

Disse internasjonale avtalene beviser, at selv om man har forskjellige livssyn og interesser, kan likevel mennesker fra hele verden enes om noen grunnleggende verdier og samarbeide for å realisere dem.

Et annet viktig og positivt trekk ved utviklingen er det økende antall organisasjoner som har kommet til. I tillegg til mange tusen internasjonale statlige organisasjoner, finnes også et økende antall ikke-statlige organisasjoner. Disse uavhengige organisasjonene finnes over hele verden, store og små, og de menneskene som arbeider der, har som mål å passe på at de statlige myndighetene gjør det de sier de skal, nemlig å respektere menneskerettighetene. Og avdekker organisasjonen brudd på menneskerettighetene, er de vaktbikkjer som sier i fra!

Amnesty International er den største menneskerettighetsorganisasjonen i verden med mer enn 1,7 millioner medlemmer på verdensbasis. Bare i Norge har organisasjonen 46 000 medlemmer. Det sier noe om hvilken kraft det "sivile samfunn", altså vi vanlige mennesker har, dersom vi bare vet å organisere oss for den gode sak.

Det finnes mange måter å fremme og beskytte menneskerettighetene på. En av disse er å straffe forbryterne som begår overgrep og brudd på menneskerettighetene under krig. Det er viktig at forbrytelser blir straffet, for at ofrene skal føle at lidelsene deres blir tatt på alvor.

Stater som har vært gjennom krig og konflikt, klarer ikke alltid å gjennomføre rettferdige og effektive rettsoppgjør og dømme personer mistenkt for krigsforbrytelser og andre alvorlige overgrep. Noen ganger har de ansvarlige fremdeles mye makt i samfunnet, eller de kan være flyktet til utlandet. I begge tilfellene kan det være vanskelig å arrestere og straffe dem. Noen stater har heller ikke tilstrekkelig kunnskap eller ressurser til å sette i gang rettsoppgjør.

Fra og med 1990-tallet har det skjedd en viktig utvikling i internasjonal strafferett. Som følge av konfliktene i det tidligere Jugoslavia, opprettet FN i 1993 en internasjonal straffedomstol som skulle etterforske og dømme krigsforbrytelser. I 1994 ble en lignende domstol opprettet for å etterforske og dømme de ansvarlige for folkemordet i Rwanda der kanskje så mange som en million mennesker ble drept. Etableringen av disse "ad hoc domstolene" som etableres i forbindelse med en spesiell konflikt og som oppløses når oppgaven er ferdig, var et stort fremskritt. Senere er det opprettet slike domstoler for Sierra Leone, Kambodsja, Øst-Timor og Kosovo.

I 1998 ble statene enige om etableringen av en permanent internasjonal straffedomstol. Opprettelsen er svært viktig. Når nasjonale myndigheter er uvillige eller ute av stand til å gjennomføre rettsoppgjør mot krigsforbrytere, kan den internasjonale domstolen sikre at dette blir gjort. Et økende antall av verdens stater er blitt medlem i den nye domstolen. Den ligger i Haag i Nederland og begynte sitt virke 1. juli 2002.

Når vi arbeider i forhold til ungdom og fredsskapende arbeid, er det viktig å si i fra om disse positive tingene som skjer. Utviklingen i det internasjonale menneskerettighetssystemet og i internasjonal strafferett er nettopp en slik positiv utvikling.

Så selv om kanskje ikke menneskene forandrer seg i sin natur, er det likevel skapt et system etter den andre verdenskrigen, som kanskje på en bedre måte enn tidligere klarer å holde "menneskenes onde krefter i sjakk". At det blir vanskeligere å begå forbrytelser. Og hvis enkeltpersoner og politikere fremdeles gjør det, så er det i dag større sannsynlighet enn tidligere at de vil bli rettsforfulgt. Og fortsetter vi dette viktige arbeidet så vil det internasjonale systemet bli enda sterkere og fungere enda bedre. Det er gjennom FN og de felles verdiene og normene som menneskerettighetene representerer vi må arbeide for å skape en fredelig verden der enkeltmenneskets frihet er sikret!

En interessant observasjon er at det på universiteter og høyskoler over hele verden forskes i et spesielt tema i internasjonal politikk, og det er "Årsak til konflikt". Hva som skaper kriger og konflikter har vært forsket opp gjennom historien. Jeg vil slå et slag for at det kommer et nytt tema på agendaen på universiteter over hele verden og det er "Årsaker til fred".

Jeg vet at menneskerettighetene er et redskap vi kan bruke for å skape fred.

Forandringer tar tid. Men det arbeides hver eneste dag, både i FN og i andre internasjonale organer, i statlige og frivillige organisasjoner, for at flere mennesker skal få sine rettigheter oppfylt. Og alle bruker de internasjonale dokumentene om menneskerettigheter som redskaper. Derfor er det viktig å lære om menneskerettighetene. For bare ved å vite om dem, kan vi kreve dem. Og bare ved å vite om dem, kan vi lære å respektere andres rettigheter, være solidariske og arbeide for en bedre og mer rettferdig verden.

Våre menneskerettigheter blir innledet med ordene "menneskenes iboende verdighet". Her ligger nøkkelen til fred. Den dagen vi har forstått at hvert menneske har en ukrenkelig iboende verdighet. Den dagen vi utstråler denne verdigheten vil mye forandre seg. Et menneske du respekterer vil du ikke slå, ikke baksnakke, ikke skyte, du vil ta deg tid til å lytte, til å forhandle helt til man har funnet en løsning. Den dagen du forstår din egen verdighet vil du ikke kunne gå rundt med mindreverdighetsfølelser.Du må ha respekt for din egen verdighet.

Mange er redd for andre kulturer, det ukjente. I stedenfor å gjøre oss kjent med hverandres kulturer, finne ut hva vi har felles og hvor vi tenker forskjellig og hvordan vi kan møtes. Å ha gjensidig kunnskap om hverandres kulturer vil være et effektivt middel mot misforståelser og redsel. Vi skal være stolt av at vi har så mange og farverike kulturer. Tenk hvor kjedelig verden hadde vært uten dette mangfoldet. Vi må forandre fokus fra redsel og mangel på forståelse til glede over mangfoldet. Men å bli kjent med hverandres kulturer er krevende. Det krever vilje til å forstå, det krever tid til å lære og det krever frem for alt respekt.

For meg var det en stor dag å se 1. mai i år at grensene forsvant blant enda 10 land i Europa. Kun de villeste fantasier kunne drømme om at et land som Polen og Tyskland skulle bli renseløs og gode venner. Jeg var like rørt den gangen grensene forsvant mellom Tyskland og Frankrike, to erkefiender som ble venner og grenseløs. 25 land i Europa har sagt ja til hverandre. Det er ikke så lenge siden at en slik tanke var helt utenkelig.

Så det går tydelig fremover. Denne fremgangen er nettopp kommet fra mennesker som engasjerer seg, og som ikke aksepterer tingenes tilstand. Den fredelige grasrotbevegelsen må stå enda mer sammen om å løfte i flokk, med den uendelige kraften som ligger der.

Konflikter vil det alltid være på vår klode så lenge den består, og det er mange årsaker til det. En av årsakene er at det alltid vil finnes maktsyke mennesker. Men så lenge verden består, vil det også være store muligheter til læring av konflikter og for å finne løsninger.

Jeg husker godt den tiden muren i Berlin eksisterte, og spesielt grensepasseringene. Enkelte klarte å flykte liggende mellom to kofferter i hattehyllen på toget. Det ble stort oppslag i vestavisene. Med tysk grundighet ble senere alle kofferter på toget kontrollert av grensevakten. Andre klarte å flykte med en ombygd bil. Neste gang ble det kjørt målestav i tanken og speil under bilen og til slutt ble den tysk/tyske grensen verdens best bevoktete grense.

Tenk om man hadde brukt samme energi på å prøve ut måter å løse konflikter på. Hver gang noen har hell i konfliktløsning burde det gi verdifulle erfaringer. Og denne kunnskapen må vi ta vare på. Den viktigste måten er at partene respekterer hverandre og tar seg tid til å prate sammen, og at de viser vilje til å forstå den andres tankegang.

Vi kan lære mye av konflikter, og må akseptere at de finnes. Klarer man ikke å løse en konflikt konstruktivt så kan den vare livet ut. Det har vi mange eksempler på både i småfamilier og mellom land. Tenk bare på nabokonflikter i Norge. Beste eksemplet er det gamle Jugoslavia hvor man ikke løste konflikten riktig etter krigen og det ble eksplosivt til slutt.
Ved den siste store konflikten jeg personlig opplevde, sa vår tidligere utenriksminister Knut Vollebekk til meg: "Fredsarbeid er også å lære å leve med uløselige konflikter". Ja kanskje de uløselige konfliktene er den største utfordringen. Istedenfor å slåss og lage krig om en uløselig konflikt kan man faktisk sette seg sammen og se på hvordan man best kan leve med denne konflikten. Her er det store muligheter og utfordringer. Det finnes ingen sannhet, bare forskjellige måter å se konflikter på. Konflikten mellom Israel og Palestina ser ut til å være en slik uløselig konflikt. Tenk om man kunne sette seg ned og bruke tid på å finne en måte å leve best mulig med denne konflikten, under forutsetning at menneskerettighetene ikke ble brutt. Det vil være en start, og jeg tror at man så over tid likevel kunne løse konflikten.

Jeg blir så lei meg hver gang jeg hører politikere slåss og skjelle ut hverandre. Skulle man ikke takke for de forskjellige synspunktene? Burde ikke hver politiker få den respekten som tilkommer hvert menneske? Jeg mener at man burde vise en respektfull holdning overfor hverandre og heller bruke tiden en rakker ned på den andre til å bli enda flinkere til å lytte, eller konsentrere seg om å fremme sine synspunkter på en god måte.

Vi har fått mange hjelpemidler som kan hjelpe oss å forhindre en del av konfliktene. Alle religioner har sine gode leveregler. I kristendommen har vi de 10 bud og kjærlighetsbudet. Hvert samfunn har sine høflighetsregler, de er nettopp kommet til for at vi skal kunne unngå vanskeligheter. Visdom får vi dessverre så alt for sent, det er mye som må læres inntil vi kommer så langt, men høflighetsreglene og budene kan hjelpe oss til å handle best mulig før vi har fått nok innsikt.
Når jeg tenker på menneskenes iboende verdighet så tenker jeg over hvor enestående egentlig hvert menneske er. Jeg er ofte i Afrika, og i landsbyene jeg besøker kan de færreste voksne skrive. Jeg får en tommeltottunderskrift for mottatte fadderbarnspenger. Først tenkte jeg det var primitivt, nå vet jeg at det er en enestående underskrift. Tenk blant alle de milliarder av mennesker på vår jord så har du en helt unik tommeltottunderskrift som ikke finnes en eneste gang til. Nå vil man innføre øyefotografering ved flyplasser for å avsløre terrorister. Det betyr at øyet ditt også er helt enestående og er sikrere enn et reisepass.

At de grufulle hendelser under Nazi-Tyskland kunne skje, var nettopp fordi det ikke fantes respekt for hvert menneskes iboende verdighet i den nasjonalsosialistiske eliteideologien. Hadde man respektert menneskerettighetene den gang ville det nok ikke vært så enkelt for så mange mennesker å krenke andres menneskeverd. Men det har jo skjedd igjen. Grufulle hendelser i Jugoslavia og det samme i Ruanda, Israel og Palestina. Det er en lang vei frem til å få menneskene til å forstå at vår iboende verdighet er ukrenkelig og at respekt for hverandre gir oss helt andre utfordringer enn krigsføring.

Våre utfordringer ligger på det etiske plan. Vi må forstå at vi alle har ansvar og plikter og er medskyldig i at det fremdeles finnes krig, sult og overgrep. Pengene Amerika bruker til krigføring og forskning på krig ville være nok til å stoppe sulten i verden. Tenk om man da fant på andre måter å løse konflikter på, at det fantes mennesker som forandret verden på en positiv måte slik som Mahatma Ghandi, Martin Luther King, Desmond Tutu, Nelson Mandela, Mor Theresa og mange fler. De er gode veivisere som viser oss at det finnes gode måter å løse konflikter på. På den andre siden har vi bl.a. Stalin, Idi Amin, Hitler, Shaka Zulu, Moussolini, Milosowich. Det er vårt valg hvordan verden skal se ut.

I Aktive Fredsreiser har vi laget oss et bilde av en fredsvei. Det finnes mange brostein og vi forestiller oss at hvert menneske legger ned en brostein på denne veien. Hvis vi er mange nok så vil veien til slutt bli ferdig. Det må altså teamwork og felleskap til. Vi er nok mennesker på denne jorden til å lage en flott fredsvei, og respekterer vi menneskenes iboende verdighet vil det være mulig å lage denne veien.
Det er vi selv som er utfordringen. Det er vi vanlige mennesker som utgjør demokratiet og muligheten til kloke valg.
Kvaliteten av et demokrati avhenger av oss og våre kunnskaper.