Mor Teresa - Nestekjærlighet i praktisk handling

I desember 1979 gjestet Agnes Gonxha Bojaxhiu Norge for første gang. Hun skulle motta Nobels Fredspris. Men stopp litt – det er ganske sikkert få som husker dette navnet. Men sier vi Moder Teresa, er det knapt noen som ikke har hørt om henne.

Det var ikke noen velkledd diplomat som entret scenen da prisen skulle deles ut, men en liten unnselig nonne i en enkel kjortel, laget av det aller billigste tøy som fantes. Men like fullt hadde hun satt spor etter seg i verden. Spor som aldri kan viskes ut.

Det var heller ikke uten grunn ”Washington Post” skrev følgende om det årets prisutdeling. ”De fleste prisvinnere har vært politikere og diplomater. Nå og da benytter den norske nobelkomiteen prisen til å minne verden på at det finnes mer en én slags fred. Og at det finnes andre veier til fred enn dem politikerne velger.”

Derfor kom det heller ikke som noen bombe da hun ba Nobelkomiteen avlyse den offisielle festmiddagen til hennes ære. Hun vil i stedet at pengene skulle gå til å bedre de fattiges situasjon. De utslåtte, de spedalske og de fattigste av de fattige fikk den kvelden et beløp som gjorde at 15 000 av dem fikk mat.

Prisen som var på 190 000 dollar skulle øremerkes bosteder for de som ikke har noe sted å bo, mat til de som ikke engang har en skål ris for å mette det daglige behovet.
Den lille, men så utrolig sterke nonnen utstrålte en kraft som var med på å skape en bedre verden for tusenvis av mennesker. Mennesker som ingen andre ville ta ansvar for, eller langt mindre ha noe med å gjøre. Hennes blikk var som en boksehanske mot vårt materielle statusjag. Hun ønsket ingen kjendisoppbygging rundt sin egen person. Men rettet fokuset 100 % mot verdens elendigste, og ville i stedet bli identifisert med deres lidelse og savn.

Historien startet i Albania

Historien om Moder Teresa begynner. Den 26. august 1910 i Skopje i Albania. I dag ligger byen i Jugoslavia. Her vokste Agnes opp sammen med sin søster Age og broren Lazar.
Hennes far var med i politisk virksomhet, mens moren engasjerte seg i arbeidet for å bedre de fattiges kår. De var troende katolikker, og alt dette var nok det bakgrunnsteppet som ga de første spirene til Moder Teresas virksomhet.
Imidlertid mistet hun sin far da hun var ni år gammel, og familien fikk med et nødskrik beholde huset. Alt annet var tapt. Dette var et stort tilbakeslag for familien, og moren brukte lang tid til å komme over tapet av en ektemann og familieforsørger.
Som den sterke kvinnen hun var, startet Agnes opp med en forretning, og hun lærte barna at motgang og fattigdom kan overvinnes ved at man foretar seg noe aktivt for å bedre situasjonen.

I skoletiden ble Agnes medlem av en forening for unge piker. Foreningen mottok blant annet rapporter og brev fra ”den bengalske misjonsmark”. Dette gjorde et uutslettelig inntrykk på henne, og sakte men sikkert modnes tanken om å gjøre en innsats selv.

Familien var overbevist om at Agnes kom til å velge et yrke hvor hun kunne bruke sine skriveferdigheter, men til alles overraskelse forkynte hun i en alder av 18 år at hun ville bli misjonær i India.

Moren var ikke helt komfortabel med dette, men hun forsto at datterens ønske å hjelpe de fattige var alvorlig ment, og derfor støttet hun Agnes 100 %.
Nå var det ikke bare å reise ut til India og begynne hjelpearbeid sånn uten videre. Det skulle mye planlegging og forberedelse til en slik oppgave.

Agnes visste at de nonnene som arbeidet i det aktuelle området tilhørte Loreto-ordenen fra Irland, og hun meldte seg for opptak i ordenen. En omstendelig prosess som først førte henne til Paris, og deretter til Dublin. Her tilbrakte hun en tid i Loretoklosteret ved Rathfarnham. Det å bli nonne er tidkrevende, og Agnes måtte først lære seg engelsk.

”Fattigdom, kyskhet og lydighet”

Etter seks uker – den 1. desember 1928 – kunne hun sammen med en venninne omsider gå om bord i et passasjerskip, og kursen ble satt østover, nærmere bestemt mot India. Nå begynte den virkelige læretiden for den unge Agnes. Den 23. mai 1929 ble hun novise og tok navnet Teresa.

Og det er det navnet hun har blitt kjent for over hele verden.
Navnet valgte hun selv, for å minnes en fransk nonne fra karmelittordenen som hadde levd et kort liv i klosteret i Lisieux. Nå var det ikke uten grunn at hun valgte nettopp dette navnet. Det var fordi den franske nonnen var et forbilde når det gjaldt å vise andre at det var fullt mulig å tjene Gud, selv om oppgavene som skulle utføres kunne synes å være både kjedelige og lite påaktet. For Gud var disse oppgavene like verdifulle, og det var dette som Agnes hadde grepet tak i. De neste årene gikk hun til oppgavene med både glød og begeistring.

To år senere avla hun sitt første forberedende løfte om ”Fattigdom, kyskhet og lydighet”.

Nå var det gått over tre år siden hun forlot hjembyen, og hennes oppgave fra nå av blir å undervise ved Loreto-ordenens klosterskole i Darjeeling, en by ved foten av Himalaya-fjellene. I tillegg fikk hun oppgaven med å hjelpe til på sykehuset.

Den siste oppgaven brakte henne for alvor i nærkontakt med en lidelse og fattigdom som hun aldri hadde sett maken til. Dette grep så sterkt tak i henne at det gjennomrystet hele hennes indre. Tiden i Darjeeling var en viktig modningsprosess, og det var nok kanskje her kimen ble lagt til det arbeidet hun senere skulle utføre blant de fattigste av de fattige.

En dag ble hun sendt videre til Calcutta. For den unge nonnen var det en stor overgang. Fra å jobbe på et sykehus ble hun nå satt til å undervise i geografi og historie ved St. Marys skole. Dette var en skole som lå på Loretaordenenes eiendom Entally, og det var de fattige barna som ble undervist ved St. Mary.
Teresa gjorde en god jobb ved skolen, og hun trivdes i sin nye rolle.(Hun ble også med tiden overlærer ved skolen) Den 14. mai 1937 avla hun sin klosterløfte for livstid.

De neste 19 årene levde Teresas et ganske så skjermet liv innenfor klosterets trygge murer. Nonnene forlot klosteret bare i nødsfall. De hadde ikke lov til å kjøre med buss, og de var dermed henvist til å bruke en bil hvor en annen nonne fulgte med. Dermed var de forskånet fra å se den virkelige nøden som blomstret like utenfor klosterportene.

Blant annet måtte Teresa også undervise ved en annen av Loretononnenes skoler, nemlig St. Teresa. Denne skolen lå utenfor klosteret, og på vei til og fra skolen fikk Teresa med egne øyne se fattigdommen utenfor klostermurene.  Hun kjente i sitt indre en voldsom nød for disse menneskene.

Et land med dramatiske omveltninger

I India skjedde det mange store omveltninger de neste årene. Det var stadige kamper mellom indiske nasjonalister og de engelske kolonistyrkene. Hverdagen var preget av kaos, drap og vold.
I 1930 skjedde det noe som førte til avisoverskrifter rundt om i hele verden. Det var Mahatma Gandhi og hans tilhengere som ledet den berømmelige saltmarsjen.

Gandhi gikk inn for å ødelegge det engelske saltmonopolet. Britene hadde kontroll over saltet som ble tatt fra sjøen og inderne måtte betale skatt på saltet. Gandhi mente at britenes kontroll over saltet gav dem mulighet til herredømme over India. Han startet en marsj til sjøen. Bare noen hundre startet marsjen, men for hver landsby han kom til fikk han flere med seg, og på slutten var de over flere tusen. Britene satte i gang motreaksjon og brukte vold mot inderne. Det vakte sterke reaksjoner at britene gjorde dette fordi inderne var ikkevoldelige.

Myndighetene skattla saltet og dette gikk verst utover de fattige. Gandhis fredelige protestmarsj ble møtt med vold og brutalitet, og flere ble alvorlig skadet. Men ballen var begynt å rulle.

Jeg har 300 sultne barn

I 1943 brøt det ut en hungerskatastrofe, hvor fem millioner mennesker døde. Japanerne hadde samtidig okkupert Burma, og Calcutta ble jevnlig angrepet av japanske bombefly.
I 1946 oppsto stridighetene mellom muslimer og hinduer, og det endte med at Pakistan ble skilt fra India. I kjølvannet av dette utviklet det seg til regelrette gateslag, og i løpet av en femdagers periode mistet over 4000 mennesker livet.

Midt oppe i alle disse dramatiske begivenhetene befinner Teresa seg. Mens gateslaget raste på sitt verste forlot hun klosteret for å forsøke å skaffe mat til de som hadde søkt tilflukt i klosteret. Synet som møtte henne utenfor porten kan ikke beskrives. Det var som en eneste stor orgie i drap og bestialiteter. En lastebil kom kjørende, og soldatene ba Teresa om å komme seg tilbake til klosteret med en eneste gang.
Hennes lakoniske svar var: ”Jeg går ikke tilbake før jeg har fått tak i mat. Jeg har 300 hundre sultne barn som venter inne i klosteret.”

Soldatene hadde stor respekt for den standhaftige nonnen, og det endte med at de hjalp henne å få tak i mat, før de eskorterte henne tilbake til klosteret. Her hjalp de henne å lesse av kornet.

Teresa hadde med all tydelighet vist at for henne betydde andre menneskers nød, mer enn hennes egen sikkerhet. Hun var fast overbevist om at Gud ville beskytte henne, for det var han som hadde kalt henne til denne gjerningen.

Kimen legges for ”Misjon for nestekjærlighet”

Den 10. september 1946 skjer det en stor omveltning i Teresas liv. Teresa er ute på en togreise, og hun har siden fortalt at plutselig er det som hun får et kall direkte fra Gud. Hun får en ny oppgave, og hun skulle gå nye veier og starte opp med ny virksomhet. Derfor feirer også nonnene i Teresas orden denne dagen som ”Inspirasjonsdagen”, til minne om Teresas opplevelse.

Nå utbasunerte ikke Teresa noe om det hun hadde opplevd på togreisen. Hun holdt dette helt for seg selv, inntil hun betrodde seg til noen av klostersøstrene. Det hadde for alvor gått opp for henne at det var helt andre oppgaver hun skulle vie tiden sin til. Hun skulle rette innsatsen mot de fattigste av de fattige. Hennes arbeidsmark skulle ikke lenger være innen for skolens trygge vegger, eller klosteret beskyttende murer. Hun skulle ut dit nøden var, til de fattige i slumstrøkene og i gatene.
I sitt stille sinn planla hun hvordan saken skulle gripes an. Hun ville starte en ny orden: ”Misjon for nestekjærlighet”. Det var en lang og kronglete vei hun måtte legge ut på, før denne visjonen ble en virkelighet.

Etter at hun la fram sin visjon for framtiden, først for en prest og deretter for erkebiskopen, i Calcutta, ble hun pålagt å at et års tenkepause. Det å bli løst fra sine nonneløfter, var ingen enkel sak, og det så lenge ut til at eneste utvei fra nonneordenen var å oppgi sin nonnegjerning, noe som var helt utelukket for den standhaftige Teresa.

Med samtykke fra erkebiskopen ga abbedissen for Lorete-nonnene Teresa tillatelse til å skrive til Rom. Dette måtte gjøres fordi hun hadde avlagt sitt endelige klosterløfte. Nonner får ikke tillatelse til å forlate klosteret. Derfor måtte hun skrive til daværende pave – pave Piux XII.

Selv om ventetiden fortonte seg som et langt mareritt, var hun like rolig. Hun var helt forvisset om at det kallet hun hadde mottatt, det skulle Gud sørge for at ble en virkelighet. Derfor kunne hun vente.

Den 12. april 1948 skrev erkebiskopen et brev hvor det ble innvilget et prøveår utenfor klostermurene. Hun kunne forlate det lukkede klosteret samtidig som hun fortsatt fikk være nonne, og skulle leve i lydighet, kyskhet og fattigdom. Fortsatt var det mange praktiske ting som måtte ordnes. Først den 18. august samme året ble hun velsignet av en prest og kunne gå til sin nye gjerning. Da hadde hun allerede vært i Loreto-ordenen i nærmere 20 år.

Selv sier hun det på denne måten:
Da jeg forlot Loreto var det fordi Vår Herre ville at jeg skulle være en fri nonne, dekket av korsets fattigdom. Men i dag lærte jeg en veldig lekse. De fattiges fattigdom må være så hard å bære. Da jeg lette etter et senter, gikk og gikk jeg, til føttene og armene mine verket. Jeg tenkte på hvordan det må verke i legeme og sjel hos dem som leter etter et hjem, etter mat og helse. Så kom Loretos komfort og fristet meg, men ut fra mitt eget valg, Gud, og min kjærlighet til deg, ønsker jeg bare å bli og gjøre hva din hellige vilje med hensyn til meg måtte være. Gi meg mot nå, i dette øyeblikk.

En liten nonne i Calcuttas verste slum

Da Teresa inntok sin nye arbeidsmark var hun iført en blåstripete nonnedrakt, laget av det billigste bomullsstoffet. Med i ”bagasjen” hadde hun en rosenkrans og et lite kors.
Det var imidlertid ingen naiv nonne som nå startet på det som etter hvert skulle bli hennes livsverk. Teresa var ikke i tvil om at det var hardt arbeid, nøysomhet og mange vanskeligheter som lå foran henne.

I første omgang bodde hun noen måneder hos ”Medical Mission Sister” i Patna. De holdt til rundt 30 mil fra Calcutta, og drev ”Den hellige families sykehus”. Tiden her ble en viktig læretid for Teresa, og sammen med de andre fikk hun være med på å drive et utstrakt medisinsk arbeide blant de fattige.
Hun formelig sugde til seg all den lærdommen hun kunne klare, og hun arbeidet døgnet rundt.

Hun hadde en egen evne til å ta til seg lærdom. Nå fikk hun være med å bistå ved fødsler, og hun lærte å sette sprøyter. I tillegg lærte hun også mye om forskjellige medisiner, og hvilke medisiner som skulle brukes mot de forskjellige sykdommer og lidelser. Alt dette skulle komme godt med i det senere arbeidet hennes.

I desember dro hun tilbake til Calcutta, rustet med mye verdifull informasjon, og på morgenen den 21. desember 1948 gikk hun ut i Calcuttas slum, og den spede begynnelsen på hennes livsverk var et faktum.

Kunnskap er en nøkkel ut av fattigdommen

Hun hadde praktisk talt ikke noen verdens ting med seg, foruten barmhjertigheten til de nødstedte. Utrustet med fem rupier skulle hun nå starte med sin visjon.
Hun måtte selvfølgelig ha et sted å bo. Etter mye leiting klarte hun å finne en liten hytte som fikk tjene som krypinn. Med dette som utgangspunkt startet hun en liten skole på en åpen plass.

Hun var framsynt og forstå at kunnskap er en nøkkel til å komme ut av fattigdommen. Selv om hun manglet vesentlige ting som skolepulter og tavle, eller kritt for den saks skyld, satte hun i gang med å undervise barna. Erfaring hadde hun fra sin tid som lærer på Loreto-ordenens skoler.
I mangel av tavle skrev hun like godt med en pinne i søla, mens barna sto rundt og stirret forundret på den merkelige damen. Ryktet spredte seg som ild i tørt gras, og dagen etter kom noen bærende på et gammelt bord, mens andre kom med en stol. Dermed var skolen i slumområdet etablert.

Ingen av disse barna hadde noen gang satt sine ben på en skole, ganske enkelt fordi det var ingen skole som ville slippe dem inn. Derfor startet Teresa opp med å lære dem alfabetet i første omgang. Samtidig visste hun hvor viktig det var med en god hygiene, og derfor fikk de også praktisk undervisning i dette. Blant annet hvordan de skulle vaske seg.

Selv om Teresa gjorde en virkelig barmhjertighetens tjeneste var det ikke alle innenfor kirken som var av samme oppfatning. Det manglet ikke på kritikere, og de som mente at hun måtte være fullstendig gal som jobbet i slummen. Teresa vendte det døve øret til. Hun var fast overbevist om at dette var hennes oppgave. I stedet identifiserte hun seg mer og mer med de fattige og tok del i deres vanskeligheter.

Samtidig spredte ryktet om Teresa seg også utenfor Calcuttas slumområder, og hun ble kontaktet av tidligere elever fra Loreto Entally. Dette prosjektet angikk også dem, og nå ville de være med å bistå henne. Til og med kokka kom for å tilby hjelp. Dermed vokste arbeidet, og det oppsto raskt et akutt behov for større plass.

De gode hjelperne

Teresa oppsøkte den lokale presten fader van Exem, som igjen kontaktet Michael Gomes og informerte om søster Teresas arbeid i slummen.

Gomes hadde sammen med sin familie et stort og romslig hus, så han tilbød like godt Teresa å flytte inn i annen etasje. Kort fortalt – Teresa flyttet inn med hele sitt ”flyttelass” – en stol og en stor kasse som fungerte som bord, samt noen småkasser som gjestene kunne sitte på. Dermed var det nye hovedkvarteret klart til å tas i bruk. Og hun hadde fått en ”fast adresse”

Familien Gomes var enestående mennesker som hjalp til på mange felt. De støttet arbeidet hennes 100 % og vel så det. Selv sa Michael Gomes det slik: ”Det var et privilegium å få lov til å ha Moder Teresa i huset. Vi ga ingenting. Det var vi som fikk del i noe stort.”
Han var en periode også lærer ved Teresas skole ”Protima Sen”. Her underviste han foreldreløse barn, og de som allerede var kommet i konflikt med politimyndighetene. For Gomes var alle barna like, og de var like verdifulle alle sammen. Han hadde også samme oppfatning som Teresa: Kunnskap er en nøkkel til å komme ut av fattigdommen.

Han så tydelig hvilke kvaliteter de fattige barna la for dagen. Han så hvilke potensial hvert enkelt barn hadde. Dette ønsket han å videreutvikle. Ved en anledning sørget han for å ansette en egen danselærer som skulle undervise barna i klassisk manipuridans. Dette var ikke Moder Teresa spesielt begeistret for, og hadde flere motforestillinger mot dette, ikke minst på grunn av økonomien. Men Gomes engasjerte danselæreren i all hemmelighet. En dag inviterte han Teresa til en forestilling som barna hadde satt opp kun til hennes ære.
Da de fattige skoleelevene var ferdige med danseoppvisningen var det en målløs Moder Teresa som konstaterte: ”Tenk om disse barna hadde en danselærer som kunne videreutvikle deres evner?” Gomes satt stille noen sekunder før han avslørte at han hadde ansatt en danselærer uten at Teresa visste om det.

Som den kloke kvinnen hun var innrømmet Teresa at hun nok denne gangen hadde tatt feil, og at vennen hadde rett når han sørget for at barna fikk undervisning av en profesjonell danselærer.

Opptil 21 timers arbeidsdag

Arbeidet vokste, kanskje raskere enn Teresa hadde forventet. Nøden skrek imot henne i hele Motijhil, området hun arbeidet i. Uansett hvor mye hun jobbet, var nøden like stor, og den vokste fra dag til dag. Det var ikke uvanlig at hennes arbeidsdag varte fra klokken åtte om morgenen, til klokken fem neste morgen.

Det kunne til tider se ut som om hun bokstavelig talt hadde tatt seg vann over hodet. Ikke minst i monsuntiden da regnet strømmet ned uavbrutt, og skapte flom og kaotiske tilstander i slumområdet.

Ufortrødent fortsatte hun å hjelpe de fattige, og det re hevet over enhver tvil at hun med sin innsats reddet mange mennesker fra den sikre død. Selv om situasjonen virket fullstendig håpløs, fortsatte hun med sitt arbeid i trygg forvisning om at hun var ledet av Gud. Hadde han kalt henne til denne gjerningen, ja så sørget han sikkert for at hun skulle klare den.

Teresas arbeid vakte oppsikt, og rundt om ble det snakket om den lille nonnen som hadde satset alt hun eide, på å hjelpe mennesker i nød. Noen var imot henne, mens andre ble så grepet av den innsatsen og inderlighet hun la for dagen, at de meldte seg til tjeneste.

En av dem var Subashini Das, en av Teresas tidligere elver. Subashini kom fra en svært velstående familie og var i ferd med å gjennomføre videregående skole. Foreldrene så nok for seg en helt annen framtid for datteren, enn den hun selv valgte. Hun husket den lille nonnen som hadde gitt henne undervisning i barneårene, og hun ble sterkt grepet over det hun nå hørte om Moder Teresas arbeide i slummen. Hun ville omsette sine tanker i praksis, og den 19. mars 1949 oppsøkte hun Teresa. Subashini ville bryte ut av rikmannslivet, og i stedet vie sitt liv til tjeneste i Calcuttas slumområder. Hun ble senere kjent under navnet søster Agnes. Det var ingen tilfeldighet at hun tok Teresas opprinnelige navn, men heller et tegn for respekt for henne.  Agnes ble for øvrig den første søsteren i ”Misjon for nestekjærlighet”.

Ikke lenge etter at Subashini oppsøkte Teresa, kom også en av andre elevene – Magdalena. Etter en lang ventetid, kunne hun trå inn som en av Teresas medarbeider først etter to års forberedelse, og hun tok navnet søster Gertrude. Snart vokste det lille teamet med ytterligere to søstere – Dorothy og Margaret Mary.

Men hva hadde disse fem nonner å stille opp mot den stadig voksende fattigdommen. Jo - de hadde en ukuelig optimisme, og de bar på en visjon. Visjonen om at de ved sin innsats formidlet nestekjærlighet i praksis. De eide ingenting, og var for å si det på godt norsk – ”fattige som lus”.
Moder Teresa hadde en klippefast tro for at ”oppdragsgiveren” ville gi dem det de trengte til livets opphold. Det holdt stikk selv om det mer enn en gang så helt håpløst ut.
Etter hvert som Teresas arbeid vokste, trengte de også større plass for å få husrom til nonnene som etter hvert sluttet seg til dem. En periode var det rundt 30 medhjelpere som bodde i annen etasje sammen med Teresa.

For Gomes var ikke det verdens største problem. Han og familien hans flyttet bare tettere sammen. Noen form for husleie var det aldri snakk om. I tillegg kom han stadig med tilskudd i form av mat og andre livsnødvendigheter.
Imidlertid økte flokken og søstrene ble stadig flere. Dermed ordnet Gomes plass i et enda et rom. Da det fortsatt kom nye søstere tok han også hele loftsetasjen i bruk, og det ble installert flere bad oppe på taket.

Han levde kanskje etter ordet fra Hebreerne 13:2: ” Glem ikke gjestfrihet! For ved den har noen hatt engler til gjester uten å vite det.”  Og nettopp engler var vel det Moder Teresa og hennes medarbeidere ble oppfattet som av de fattige.

Det første prøveåret

Teresa og hennes medhjelpere levde som nonner, men de var ikke anerkjent av kirken som en egen orden foreløpig. Dette lot ikke Teresa seg affisere av. Hun satte opp sine timeplaner hvor både utdannelse og hjelpearbeid gikk hånd i ånd for medarbeiderne. Dermed fikk de også teori og praktisk erfaring, noe som skulle bli svært verdifullt for mange av dem i årene framover.

Selvfølgelig var det dem som opplevde at de ikke maktet hjelpearbeidet. Teresa hadde full forståelse for dette. Hun lot dem reise tilbake, med håp om at de ville finne andre måter de kunne hjelpe de fattige på. Tiden hos Teresa hadde i alle fall gitt dem innsikt i de fattiges verden, og hun var et lysende eksempel for dem alle. Hun unndro seg ingen oppgaver, men gikk løs på de samme oppdragene som de andre nonnene. Hun var av den oppfatning at det hun selv kunne gjøre, behøvde hun ikke å be de andre om. Som for eksempel å gjøre reint på toalettene.

Da status skulle gjøres opp etter det første prøveåret, sørget erkebiskopen for at all tilgjengelig informasjon om Teresa og hennes medarbeidere ble samlet inn og systematisert.
Det kom ikke som noen bombe at enkelte gamle representanter for kirken viste sin motstand, og mente at den godeste Teresa burde se til å komme seg tilbake til klosteret igjen.

Nå hadde også Teresa gjort noen erfaringer når det gjaldt klostre, under sin periode i Motijhil. En dag da hun skulle ha en liten matpause midt på dagen oppsøkte hun et av klostrene for å be om litt vann og en liten plass til å spise. De tittet mistroisk på henne, før de sendte henne bak bygningen. Der kunne hun aller nådigst få sitte under trappen å spise. De var helt overbevist om at hun var en tigger.

Teresa gjorde som ingen ting, og satte seg under trappen. Hun lot ikke slike ting gå innpå seg, men hun kunne enda mer identifisere seg med de fattige. Nå følte hun deres problemer på sin egen kropp. Som den verdige kvinnen hun var, avslørte hun aldri hvilket kloster det var som hadde gitt henne denne behandlingen.

Da rapportene ble gjennomgått viste det seg at hovedtyngden av kirkens folk var overbevist om at Teresa og hennes medhjelpere gjorde en formidabel innsats for de fattige. De hadde med egne øyne sett hvordan disse kvinnene gikk løs på de mest vanskelige oppgavene.

De gikk til de stedene der andre ikke engang ville sette beina sine. De stelte de døende, og de tok seg av deres barn. De hjalp syke, som var fullstendig overlatt til seg selv, og som ville gå en sikker død i møte dersom ikke søstrene hadde hjulpet dem. De plukket opp spedbarn som de fant på søppelplassen, forlatt av fortvilte mødre. De gikk til de menneskene som ingen ville ha noe å gjøre med, og til de mentalt syke, de som sto aller nederst på rangstigen.

”Misjon for nestekjærlighet” blir en realitet

Rapportene var fulle av beundring, og erkebiskopen ga sin tilslutning. 7. oktober 1950 ble de godkjent av den katolske kirken og paven - Pius XII - som velsignet dem. Søster Teresa fikk fra nå av navnet Moder Teresa. Den nye kongregasjonen – Kjærlighetens misjonærer – ble godkjent og opprettet i Calcutta. Etter hvert skulle den spre seg rundt om i hele India.
Hun hadde selv skrevet ned alle reglene som nonnene i hennes orden skulle overholde. De skulle ikke bare avgi et løfte om absolutt fattigdom, om å leve i kyskhet osv. I tillegg til de vanlige reglene, hadde hun laget en egen regel for nonnene som tilhørte ”Misjon for nestekjærlighet”. I ordensløftet de avla var det også tatt med ”Å gi helhjertet og gratis hjelp til de fattigste av de fattige.”

Dette løftet skulle gjelde for hennes søstre og nonner over hele verden. Lite ante nok Teresa denne dagen om hva som lå foran henne. Ikke minst hvilken stor utbredelse hennes orden skulle få i årene framover. I dag finner vi ”Misjon for nestekjærlighet” over hele verden.

Nå fulgte en interessant tid for Teresa. I løpet av en toårsperiode vokste ordenen, og 28 søstere hadde sin daglige virksomhet sammen med henne.

Arbeidet begynte også å få mye større dimensjoner, og dermed oppsto behovet for mer plass. To prester påtok seg oppgaven med å se etter nytt husvære. Mer de undersøkte jo mer mismodige ble de to karene. De hadde ikke all verden å rutte med. De husene som de muligens hadde råd til å kjøpe, var noen falleferdige skur som var helt ubrukelige. De ville bare bli en enda større utgiftspost på et budsjett som knapt nådde dem til anklene. Teresa på sin side var ikke det minste bekymret. Hun hadde lært seg av tidligere erfaringer at han som hadde kalt henne til denne oppgaven, han skulle også sørge for henne. Mer enn en gang hadde hun via forunderlige omveier fått de ting hun hadde behov for. Ikke for lite, men heller ikke for mye.

I forbindelse med ”hussaken” pratet hennes gode støttespiller fader van Exem med en av sine venner. En muslimsk dommer. Dommeren var egentlig på vei til moskeen som lå like ved, men han snudde og kom tilbake til van Exem. Til dennes store overraskelse sa han: ”Fader – det var Gud som ga meg det huset jeg bor i. Nå er det på tide at jeg gir det tilbake til ham!”
Dermed var moder Teresas første hus en realitet. Gitt av en fremstående muslim.

Selv om hun var katolikk hadde hun sin egen filosofi når det gjaldt annerledes troende, og hun utkrystalliserte det i følgende setning: ”Det er menneskene – og ikke Gud – som deler menneskeheten inn i båser!”

Ga uønskete barn en framtid

”Misjon for nestekjærlighet” hadde nå fått en fast adresse. ”Moderhuset” lå i Lower Circular Road 54a, Calcutta. Ikke langt unna etablerte de Shisu Bhavan, et slags hovedkvarter hvor de kunne lede de ulike prosjektene som etter hvert skulle utføres rundt om i verden. Selv om moder Teresa nå var blitt indisk statsborger, og arbeidet blant landets fattige, så hun på hele verden som sitt sognekall.

Hun hadde sine egne oppfatninger om hvordan hun kunne skaffe de fattige mat. Selv gikk ofte sulten fordi hun ga bort sin egen mat. Var hun ute på reise med fly, gikk hun som regel rundt og samlet inn maten som var til overs, fikk pakket den inn og tok den med seg hjem for utdeling til de sultne. Akkurat dette synet har preget ordenen. Teresa og hennes nonner var nøye med at ikke noe mat gikk til spille, eller ble kastet. Var den brukelig skulle den gis de fattige.

Barna har en spesiell plass i nonnenes hjerter. I sitt arbeid i Calcuttas slum fant de ofte forlatte spedbarn. Disse ble brakt til basen deres hvor de forsøkte å redde barnas liv. Det var slett ikke alltid de lyktes. Mange av barna var i en så dårlig forfatning at de døde, selv om søstrene gjorde maksimalt for å redde dem.

Heldigvis klarte de å redde mange barn, og de fikk vokse opp i trygge omgivelser. Ikke minst takket være den hjelp og omsorg de fikk av nonnene. Mange av disse barna var uønsket av sine foreldre, andre var forlatt av sine foreldre på sykehuset. Noen av de større barna ble brakt til Teresa eller hennes medhjelpere av politiet. Teresa og hennes medhjelpere nektet aldri å ta imot noen barn – uansett barnets bakgrunn. Det var alltid en ledig seng for et barn i deres herberge.

”Hjem for døende”

Velkjent er også nonnenes ”Hjem for døende”. Hit forsøker de å bringe de døende som ligger forlatt i Calcuttas gater. Det startet med at Teresa fant en kvinne på gaten. Hun var forlatt av alle, og hadde ikke noen krefter igjen. Både maur og rotter hadde gjort dype innhogg i kroppen hennes. Teresa forsøkte å bringe denne kvinnen til sykehus, men det var ingen sykehus som ville ta imot henne. Til slutt nektet Teresa å flytte seg, og sykehuset var nødt til å slippe den lille nonnen og hennes pasient inn. Men dessverre – kvinnens liv lot seg ikke redde. Dette var med å gi starten til ”Hjem for døende”.

Teresa satt i gang iherdige forsøk på å skaffe et egnet sted. Via en mann som tok seg av helsetjenesten, fikk hun et lokale i Kaitempelet. Sev om hun var fullstendig klar over at dette var et av hinduenes sentre for tilbedelse og fromhetsøvelser, tok hun sjansen på å etablere seg i det anviste lokalet. I løpet av 24 timer var pasientene hennes på plass. Nonnene er fullstendig klar over at det er langt fra alle de kan klare å redde. Men hovedmålet med ”Hjem for døende” er at disse stakkars menneskene skal få dø i verdighet. Skal få ligge i en seng, og ikke ute på gaten.

25. mars 1963 ga erkebiskopen i Calcutta tillatelse til at ordenen også kunne opprette en ny avdeling. Her kunne de ta inn menn.  Navnet ble ”Kjærlighetens misjonsbrødre”.
Disse ”brødrene” ble i første omgang satt inn i skolearbeidet, og i ”Hjem for døende”. Også i havneområdet kunne ”brødrene” gå på de stedene hvor kvinner ikke slapp til. Fader Andrew som opprinelig var jesuitt fikk pavens tillatelse til å slutte seg til Brødreordenen, og han ble deres prior.

Den 1. februar 1965 er også en viktig merkedag i historien om Moder Teresa. Da ble ”Kjærlighetens misjonærer” et eget samfunn, direkte underlagt paven. Pave Paul VI gir Decretum  Laudis som lar ”Misjon for nestekjærlighet” åpne hus utenfor India – det første i Venezuela.
(Da ”Misjon for nestekjærlighet” senere feirer sitt 25-årsjubileum har de 61 avdelinger i India og 27 avdelinger utenfor India. 13 år senere har dette antallet vokst til 190 avdelinger fordelt rundt om i India og 225 i 72 andre land)

Virksomheten vokser

De neste årene vokser arbeidet raskt, og det blir stadig åpnet nye sentre også i andre land. En liten dames visjon har vokst seg til et verdensomspennende arbeid. Nye medarbeidere slutter seg til i hopetall. Og den 26. mars 1969 ble ”Den internasjonale sammenslutning av Moder Teresas medarbeidere” tilknytet ”Kjærlighetens misjonærer. Denne organisasjonen ble forelagt pave Paul VI og mottok hans velsignelse.
Knappe to år senere blir Teresa tildelt Pave Johannes XXII’s Fredspris av pave Paul VI. Det skjer den 6. januar. Den 16. oktober samme år blir hun tildelt John F. Kennedy internasjonale pris.

Søstrene begynner dagen allerede klokken 04.30 på morgenen. Før de går ut sin virksomhet for de fattige, starter de dagen med bønn og meditasjon. Deretter går de til messe. Etter messen er det er tid for å gjøre rent i huset og annet som har med husarbeide å gjøre. Alt skal være skinnende rent rundt dem før de inntar sin frokost.
Nå er det klart for å starte på dagens oppgaver utenfor basen. Noen skal dele ut medisner, andre skal til ”Hjem for døende, mens andre igjen skal undervise ved skoler osv.

Det å velge å leve som nonne, er nok realistisk sett ikke akkurat egnet til å skape kø utenfor klosterportene. Men når det gjelder ”Misjon for nestekjærlighet” så opplevde de en meget stor pågang, og huset deres i Calcutta ble raskt for lite. Derfor måtte nye hus skaffes. Ikke før var det nye huset åpnet før det var overfylt, og slik fortsatte det med stadig nye hus. Frivillige strømmet til.

Når nye medhjelpere ankom ble de i første rekke satt blant aspirantene i seks måneder. Dette var fordi de skulle lære om arbeidet, men kanskje like mye for å bli klar over om de selv var villige til å forsake alt, og gå aktivt inn i Teresas arbeid.
Velger de å gjøre det, blir de de neste seks månedene med i den gruppen som søker opptak i ordenssamfunnet. Nå blir de opplært i det åndeige liv, før de fortsetter som noviser i to år. Denne perioden gies det omfattende undervisning i kirkehistorie, teologi og ikke minst i Skriftene. Dette går hånd i hånd med innføring i reglene og vedtektene for ordenen. Alle de nye må binde seg til et løfte, og derfor er det uhyre viktig at de har kjennskap til hva løftet går ut på. Ikke minst fattigdomsløftet som er svært krevende ved at søstrene selv skal være fattige. Av andre løfter kan nevnes ”Kyskhetsløftet” hvor man lover å leve totalt innviet til Kristus.

Kjærlighet omsatt i handling

Ordenen har også et helt spesielt løfte som de er alene om: Løfte om å gi hjertet til en 100 % vederlagsfri tjeneste for de fattige. I praksis vil det si at man ikke kan arbeide for rike, heller ikke ta imot penger for jobben de gjør i slummen. Alt skal være gratis. Det er det enkelte individ som teller. 

Det er mange historier om Moder Teresa og hennes oppfatning av gaver og tiltrengt økonomi. Hun gikk sine egne veier, og ofte på tvers av andres meninger.
Da paven besøkte India ga han Moder Teresa sin hvite representasjonsbil før han reiste tilbake. Teresa på sin side takket for gaven, men hun tok ikke en eneste tur med denne bilen. I stedet arrangerte hun et stort lotteri hvor bilen var gevinsten. Resultatet av dette var at hun klarte å skaffe nok penger til å starte med sin spedalskkoloni.

Moder Teresas varemerke er at hun i første rekke omsetter kjærlighet i handling. Og dermed er hun også foregangskvinne for det kristne budskapet om nestekjærlighet. Selv formulerte hun det en gang slik:

"I disse 20 årene er jeg blitt overbevist om en ting; den verste sykdommen et menneske kan rammes av er å være uønsket. I våre dager kan vi helbrede spedalskhet og de fleste andre sykdommer. Men fortsatt har vi ingen medisin mot det å være uønsket, ensom og forlatt. Vi har bare hender som er villige til å tjene, og et hjerte som kan elske. Jeg tror ikke denne forferdelige sykdommen noen gang vil bli helbredet. "
Det er disse menneskene vi skal nå, det er dem vi skal hjelpe og gi et nytt håp. Og nettopp dette med villige hender og villlige hjerter kan stå som et arbeidsdokument for de som jobber innen ”Misjon for nestekjærlighet”.

Moder Teresa lot også sine tanker komme til utrykk i en egen bønn:

En bønn for dem som ikke er ønsket

Vår kjære Herre - du som har gitt meg mot
til å tro at jeg er ønsket av deg.
Gi meg styrke, slik at jeg kan elske
dem som ikke er elsket,
slik som du elsker og ønsker meg.

Du vet det - Herre
at det å være uønsket
er å være blant de fattigste av de fattigste.
En rik mann eller en velstående kvinne
kan også være uønsket.

Det kan også de fattige
på denne lille jorden du har gitt oss.
Gjør det slik at vi alle blir rike i ditt kongedømme,
også her på jorden,
ved å vite at du ønsker oss,
og at vi ønsker hverandre.

Din kjærlighet, forståelse og nærvær
er de største skatter i mitt liv. AMEN.

Moder Teresa døde 5. september 1997 – bare ni dager etter sin 87-årsdag.

Kilder:

Gray ,Charlotte / Haugen, Tormod: Moder Teresa – Hilt & Hansteen 1988
Muggeridge, Malcolm: Moder Teresa – Luther Forlag 1971
Wikipedia