Moinger blant de første turister til Balkan

Først i september var vi på en spennende 9 dagers rundtur på Balkan.
Aktive Fredsreiser ville prøve ut et helt nytt opplegg, og vi meldte oss på som prøvekaniner sammen  med 16 andre, flere av dem gamle kjenninger fra tidligere turer. Gjensynsgleden var derfor stor da vi møttes på Gardermoen tidlig en søndags morgen. Der sto også vår norske reiseleder Solveig som hadde studert i Beograd og snakket flytende serbo-kroatisk.

Da vi landet i Praha, sto buss og tsjekkisk sjåfør klar. Vladislav var en dyktig og pålitelig kar som kunne litt av mange språk. Fra Praha fulgte vi elva Moldau et stykke sørover. Det var trist å se hvordan flommen nylig hadde herjet. Trær revet opp med rot lå strødd langs breddene. Hus som sto et godt stykke opp fra elva, var vasstrukne opp til loftsetasjen. Mengder av kvist og kvas og rester av høysåter satt fast i toppen av frukttrærne, og åkrene var bare søle. Kona til sjåføren jobbet i Røde Kors og hadde  travle dager med å hjelpe de mange som fortsatt var evakuerte.

Gjennom naturskjønne Østerrike gikk det fort på fine motorveger før vi krysset grensen til Slovenia og siden Kroatia. Seint på kvelden var vi framme i Zagreb. Neste dag var det omvisning i Kroatias hovedstad Zagreb med lokal guide.
Hun hadde arbeidet for NRK`s Hans Wilhelm Steinfeld da han laget et TV-program fra Kroatia og hadde derfor vært på norsk TV.
Zagreb er en vakker by, der gamlebyen består av to deler som i gammel tid var styrt henholdsvis av fyrsten og av biskopen. I utkanten av byen ligger en enorm kirkegård omgitt av kilometerlange bueganger kledd med eføy. Bak byen hever det seg fjell som er såpass høye at søsknene Ivica og Janica Kostelic kunne trene seg opp til å bli blant verdens beste alpinister.

Grethe og Karin var med og besøkte den norske ambassaden, der de fikk orientering om forholdet mellom Norge og den nye staten Kroatia. Men mest glad ble de for å få hjelp til å oppspore koffertene som var forsvunnet under flybyttet i Amsterdam. Lettelsen var stor da bagasjen ble brakt til hotellet med drosje før vi måtte reise videre.

Turen videre gikk først en del mil på motorveg over slettene langs elva Sava.
Så svingte vi mot sør over elva og inn i Bosnia. Straks vi kom over elva, så vi de første kulehullene i husveggene. Men vi så også en enorm byggeaktivitet som fulgte oss hele vegen fram til provinshovedstaden Banja Luka, der vi skulle overnatte.

De nye husene bygges i 2-3 etasjer i teglstein med front mot vegen og overbygd altan. Det så ikke ut til at gjenreisinga var så stor i utkantene. Her bodde det på forhånd mest eldre mennesker, og resultatet av krigen blir en betydelig sentralisering.
Foran husene langs vegen var det mange som hadde lagd små ute serveringer eller butikker. Et typisk trekk mange steder på Balkan er små druehager der vinrankene vokser på espalier og for eksempel danner tak over husets inngangsparti.

Motellet utenfor Banja Luka lå ved hovedvegen inn til byen. Både her og mange andre steder langs vegene i Bosnia var det minneplater i stein med portrett, navn og fødsels- og dødsdato til folk som var drept i trafikken. Fyllekjøring var i følge guiden hovedgrunnen til de mange ulykkene.
Like ved motellet fikk hageinteresserte moinger se en fin bakhage der spesielt store, mørkerøde blomster fanget oppmerksomheten. Eieren kom til og demonstrerte med tydelig fakter at de hette "hanekam". Hun brakk resolutt av en stor blomst til hver og viste at de kunne henges opp til tørk. Vi takket hjertelig og ga henne noen euro. Allerede under tørking på bussen kom det ut masse bitte små frø. Kanskje vil de spire i norsk jord neste sommer.

I de neste dagene hadde vi med oss en kjekk, ung guide som hette Svetlana og som snakket godt engelsk. Hun hadde studert matematikk og tekniske fag, samt engelsk ved universitetet i Banja Luka. Hun var med helt fram  til Beograd.

Banja Luka er hovedstaden i den delen av Bosnia som kalles Srpska Republika.
Den andre delen administreres i fellesskap av kroater og muslimer. Banja Luka har en nesten rein serbisk befolkning, og det var fargene til Serpska Republika (identisk med Jugoslavias flagg) som hang fra offentlige bygg, ikke de bosniske.

Her var det tydelig at turister var et ukjent trekk i bybildet. Folk stoppet opp på gata og stirret på oss. Etter en tur på festningen og det lokale markedet, besøkte vi en grunnskole som er med i et program kalt "Education for Peace".
Ivo Andric-skolen hadde over 1000 elever. Vi ble høytidelig mottatt av rektor og undervisningsinspektør i slips. Etter orientering og servering besøkte vi et par av klassene. I en 8.klasse var elevene svært vitebegjærlige. De reiste seg opp etter tur og stilte spørsmål på serbo-kroatisk og fikk svar på engelsk. Wermund måtte redegjøre om norske lærerlønninger, undervisningsmetoder, språkopplæring og mange andre temaer. Mest interessert var de i om det var mulig å få jobb etter endt utdanning i Norge, og om det gikk an at klassen kom på besøk til Norge.

Så satte vi kursen mot Sarajevo. Guiden mente at den korteste vegen var dårligere enn kartet tydet på, så vi kjørte lenge østover før turen gikk mot sør. I dette området var det store krigsødeleggelser. Vi kjørte flere kilometer gjennom områder på landsbygda der all bebyggelse var skutt i stykker. I tillegg er det lagt ut landminer mange steder, slik at det ikke er mulig å vende tilbake for de som måtte ønske det.

Vegen gikk få mil fra Tuzla, der mange norske FN-soldater har tjenestegjort, men på landsbygda var det ikke så mange soldater å se.

Like etter at vi var kommet inn i den kroatisk-muslimske delen av landet ved byen Doboj, dukket den første minareten opp. Det er bygde nye moskeer i mange landsbyerde seinere år. Bosnia har om lag 45% muslimer, og de har fått støtte fra arabiske land til å fornye gudshusene sine. I kveldinga kjørte vi inn i Sarajevo, byen som arrangerte vinter-O L i 1984.

Under krigen lå snikskyttere i åsene rundt Sarajevo og skjøt på alle som vågde seg ut i gatene. Byen fikk ikke tilførsel av varer, og det ble stor matmangel. Guiden fortalte om ei venninne som under den verste tida klarte å få tak i 1 egg. Det betalte hun 10 DM for. Egget ble kokt og delt nøyaktig på midten. Så spiste venninna og bestemora hvert sitt halve egg. Både i Sarajevo og i landsbyene i Bosnia så vi nye og utvidete gravlunder med mange gravsteiner. Disse lå for det meste i skråninger. De muslimske gravene er lett kjennelige med sine høye, spisse, lyse steiner.

Vi tilbrakte en hel dag i Sarajevo. Gamlebyen med sin store moske bærer preg av den tyrkiske perioden, og vareutvalget i de trange gatene hadde et noe orientalsk preg. Hovedgata var ei moderne gågate med mange ute serveringer og et yrende folkeliv. Det lot til at mange ungdommer pyntet seg og gikk på strøket etter skoletid. Vi observerte en del SFOR-soldater fra flere nasjoner og en del hvite FN-biler i bybildet.

Også her var det skolebesøk. Vi besøkte en videregående skole som var med i Education for Peace. Vi ble godt mottatt av en ledelse uten slips og i noe mer avslappet stil  enn i Banja Luka . Noen av elevene ble invitert med til middag i gamlebyen om kvelden.

Neste dag reiste vi fra Sarajevo til Beograd. Bosnia er et uvanlig avvekslende og vakkert land. Som regel er det ganske kupert, ikke ulikt Norge. Men det fins også store elvesletter, høysletter, områder med både gran- og furuskog og fjelloverganger som minner om  det indre av Østlandet. Mellom Sarajevo og grensa til Jugoslavia gikk vegen lange strekninger i djupe elvekløfter med mange tunneler helt uten belysning. Også på denne strekningen så vi store krigsødeleggelser. Det var særlig den bebyggelsen som lå høyest i terrenget det hadde gått ut over. Her var det få tegn til gjenreising.

Byen Visegrad ligger i naturskjønne omgivelser ved elva Drina. Her stoppet vi for å gå over den 500 år gamle steinbrua som har gitt navn til nobelprisvinneren Ivo Andrics bok "Broen over Drina".

På bakgrunn av erfaringer under fjorårets tur til Baltikum og andre bussturer i Øst-Europa ble vi positivt overrasket over hvor raskt og enkelt grensepasseringene gikk denne gangen. Med ett unntak: På grensa mellom Bosnia og Jugoslavia skulle det utstedes turistpass til hver enkelt. De skulle koste 5,20 euro, mens vekslepenger skulle gis tilbake i dinarer. Sånt tar sin tid å ordne.

Euro kunne brukes i alle de tidligere jugoslaviske republikkene, som ellers har hver sin valuta med svært ulik kurs. Prisene er lave alle steder.

I byen Cacak et stykke inn i Jugoslavia fikk vi se ruinene av et stort fabrikkområde som NATO hadde bombet . Det var først og fremst elektrisk industri som produserte støvsugere, kjøleskap og liknende produkter. Et deprimerende syn i et land med stor arbeidsledighet. I Bosnia var det omtrent ingen industri i drift. I byen Zenica så vi et kjempestort smelteverk uten røyk fra ei eneste pipe. Den var ikke bombet, men markedet var borte og det manglet kapital til å starte

I Gornji Milanovac ligger Det Norske Huset. Det har ikke noe med Jagland å gjøre, men er et monument over norsk-jugoslavisk vennskap etter annen verdenskrig. Det ble reist på 1980-tallet med støtte fra norske  vennskapsforeninger. Arkitekturen er spesiell.

Halvparten er utformet som et vikingskip og resten er i serbisk stil. Huset lå fint til i en skråning over byen. Bestyreren hilste oss velkommen med bredt smil og selvlaget slivovic. Restauranten hadde et stort utvalg av nydelige retter. På en av veggene hang et relieff av Kong Olav og Tito, på en annen et maleri av Mamma Karasjok, som hjalp mange jugoslaviske krigsfanger til å overleve.
På loftet var det innredet et lite museum som omhandlet partisanvirksomheten i Jugoslavia og fangeleirene i Norge der krigsfangene ble plassert og døde i stort antall.
Filmen "Blodvegen" handler om dette, og på krigskirkegården i Botn i Saltdal er de fleste jugoslavene som døde i Norge gravlagt. Bestyreren hadde besøkt Norge en gang og nevnte de stedene som knytter seg til jugoslaver i krigsfangenskap. Vefsn kommune er vennskapskommune med Gornji Milanovac, og bestyreren kunne med glede vise fram et ukegammelt Helgeland Arbeiderblad som han mottok regelmessig.

Det var stor aktivitet i de norsk-jugoslaviske vennskapsforeningene flere tiår etter krigen, bl.a. var mange jugoslaviske barn av partisaner på ferie i Norge. Sammenbruddet av den jugoslaviske stat og krigen på 90-tallet rammet denne virksomheten sterkt, samtidig som alderen medfører at mange av partisanene blir borte etter hvert. Men nå foreligger planer om å etablere et overnattingstilbud i tilknytning til "Det Norske Hus" med sikte på å gjenopprette forbindelsene mellom Norge og Jugoslavia.

Kveldsmørket hadde senket seg over Beograd da vi ankom vårt gode hotell N. Noen ble urolige da de hørte skudd på gata om natta. Det viste seg å være uttrykk for glede over Jugoslavias seier over USA under VM i basketball.
Neste morgen kom 2 nye lokale guider for å lose oss rundt i Beograd. Beograd er en stor, vakker by som ligger der elvene Sava og Donau møtes. Der er derfor store  bruer og betydelig trafikk av lektere gjennom byen.  Rundturen med buss gikk over elva Sava til bydelen Nye Beograd, som mest består av boligblokker og kontorer. Her fikk vi se Milosevics hovedkvarter fullstendig utbombet. Inne i byen så vi utenriksdepartementet, regjeringas radiostasjon og forsvarsdepartementer i ruiner. Ellers var det ikke synlige spor av NATO-bombinga i sentrum av Beograd.

Om ettermiddagen var vi innom Universitetet . Ljubisa Radic, kjent kommentator fra norsk TV og aviser, særlig for sine dagboknotater i Dagbladet under NATO-bombinga, hadde tatt seg tid til å møte oss. Han ga ei vittig og åpenhjertig framstilling av den politiske situasjonen i Jugoslavia foran presidentvalget. Ambassaderåden stilte også opp.
Etter 2 års tjeneste i Beograd var vi de første norske turistene han hadde møtt.

Begge orienteringene var samstemte om at det er trygt å reise over alt i det tidligere Jugoslavia (unntatt Kosovo), og at demokratiet er kommet for å bli. Økonomien er elendig, det trengs utenlandsk kapital og handel med omverdenen. Radic mente at presidentvalget sto mellom en tradisjonsbundet og en litt mer moderne kandidat, men hadde ingen stor beundring for noen av kandidatene.

Han hadde tatt med seg noen av norskstudentene sine. Norskstudiet tok 4 år. Flere av de unge damene snakket meget godt norsk. De tok oss med ut på en umøblert takterrasse for å svare på spørsmål. Framtidsutsiktene er ikke så gode, for det er smått med jobber å få.
Oversetterarbeid var mest nærliggende. Det er vanskelig å få utreisetillatelse. Norske firmaer som er inne (Telenor, Statoil), bruker engelsk som arbeidsspråk.

Kvelden ble avsluttet med middag i det pittoreske kunstnerstrøket Skadarlija.
Det var stemningsfullt med musikk og gamle folkesanger i de trange gatene og i restauranten.

Neste dag skulle vi kjøre fra Beograd til Budapest gjennom et helt flatt slettelandskap.
Jordbruket har gode vilkår i denne delen av Europa. Vi så uendelige åkrer, mest med mais og solsikker. Ved byen Novi Sad ligger borgen Petrovaradin på en fjellknaus med utsikt over Donau. I Novi Sad blei de fleste bruene bombet og ødelagt av NATO. Noen er kommet på plass igjen, men fortsatt ligger midlertidige pongtongbruer og stenger for den viktige lekter- og cruisetrafikken.
Et stykke inn i Ungarn ble det bråstopp. En trafikkulykke med 4 biler og en trailer innblandet stengte vegen en god stund. Lørdagstrafikken var stor, både av personbiler og lastebiler, og køene ble lange. Noen forsøkte å ta seg fram over åkrene og i skogen.
Vi fordrev tida med å se og høre på en kjempesvær gåsefarm i skogkanten og konversere tyrkiske trailersjåfører.

Vi fikk med oss utsikten over Budapest med lysene tent før vi tok kvelden på et fint, nytt hotell mellom høydene på Buda-sida.
Neste dag var det rundtur i Budapest med en meget dyktig svensktalende guide før vi satte kursen mot Praha og siste overnatting. Budapest er en vakker by som fortjener mer tid, men vi fikk med oss de mest kjente severdighetene som Helteplassen, Parlamentet,
Fiskerbastionen og Buda-høyden med slottet.

Også Praha måtte tas med harelabb, men det ble tid til et par timer på borgen før vi fløy tilbake til Norge.

Aktive Fredsreiser arrangerer aldri reine ferieturer. Alle turer skal være turer med mening. Det er ikke noe latmannsliv å delta, men en får se og oppleve mye. Turene er svært rimelige i sammenlikning med kommersielle reisearrangører. Turen til Balkan var et pilotprosjekt. Mye tyder på at dette var det første norske turistframstøtet i Bosnia og Jugoslavia etter krigene på 90-tallet. Dette er land som har svært mye interessant å vise fram. Vi ble godt mottatt alle steder og fikk svære porsjoner med god mat. Prisene er lave.

Modum Historielag vil undersøke muligheten  for å arrangere en Balkan-tur i 2003.
Hvis tilstrekkelig mange interesserte melder seg, vil vi sette i gang planlegging.

Hilsen 6 Balkan-turister.
Randi og Wermund Skyllingstad
Grethe og Jørgen Borge
Grethe Jahr
Karin Skaug