Aktive Fredsreiser
Fredshuset,
Kranvn 4B,
4950 Risør
tlf 371 53 900
mob 95 23 81 99
Send epost til oss
Appell Forsoningsprisen 2005 |
Ved Peter Major Ved dagens prisutdeling står tre personer helt sentralt. De tre er Helga Arntzen, som har innstiftet prisen, Blanche Major, hvis navn prisen bærer - og Inge Eidsvåg, dagens prisvinner. De tre personene har kommer til dette møtet med hvert sitt geografiske utgangspunkt - den ene fra Tyskland, den andre fra Ungarn og den tredje fra Norge. Et møte på tvers av landegrensene - langt fra
noen uvanlig foreteelse i vår tid. Kanskje gjør dette historiske tilbakeblikket det tydeligere for oss at kontakt mellom mennesker - og nasjoner - slett ikke har vært en selvfølge til alle tider. Men verden har altså forandret seg - med et trykk på en datamus kan vi på brøkdeler av et sekund skaffe oss innsikt fra den andre siden av kloden. Selv i det korte pespektiv er dette intet mindre enn grensesprengende! Rent kunnskapsmessig har vi altså kommet hverandre svært mye nærmere - men når det gjelder gjensidig forståelse mellom kulturer og religioner, har motsetningene snarere blitt tydeligere og større - noe som igjen har hatt klare konsekvenser for den verden som til daglig omgir oss. I dag kan en beslutning i et ovalt rom på den amerikanske østkysten i løpet av minutter materialisere seg i en krig i et land på den andre siden av kloden. Og et nikk bak en teltduk mellom de afghanske fjell kan på like kort tid utløse en serie eksplosjoner i samferdselsnettet i europeiske storbyer. Slik har utviklingen bragt oss fremover rent kunnskapsmessig
- samtidig som verden på et vis har blitt sin egen fiende. Dersom dagens prisvinner, Inge Eidsvåg, for eksempel hadde møtt en nordmann utenfor landets grense, ville denne trolig spurt ham hvor i Norge han kom fra, og Inge Eidsvåg ville svart at han kom fra Trøndelag. Den fremmede ville så kanskje spurt hvor i Trøndelag, og Inge Eidsvåg ville svart at han kom fra Hitra, fra et lite småbruk. Med dette ville den andre fått vite noe om livet hans, og begynnelsen til en gjensidig forståelse ville være skapt. For oss jøder ville det samme møtet artet seg annerledes. Dersom Blanche hadde møtt en annen jøde, ville denne trolig startet med å stille det samme spørsmålet - nemlig hvor hun kom fra, og Blanche ville svart at hun kom fra Norge. Her har hun bodd i 60 år. Men så ville den andre spurt hvor hun egentlig kom fra, og Blanche ville svart at egentlig kom hun fra Ungarn. Den andre ville så spurt hvor hun kom fra før det, og Blanche ville svart at før det kom familien fra Zagreb. Og slik ville det fortsatt med spørsmål og svar om nye land og nye bosteder stadig lenger bakover i historien. For hver gang det politiske kartet i Europa har blitt kullkastet, har jøder måttet legge ut på vandring mot et nytt sted og et nytt land. Noe slikt var det som inntraff da Blanche en julidag i 1944
befant seg på en jernbanevogn mot ukjent bestemmelsessted.
Ikke visste hun at endeholdeplassen - bokstavelig talt - skulle
vise seg å være et sted ved navn Auschwitz-Birkenau.
Og det som kom til å hende i denne leiren, ble mye av
klangbunnen i det som gjennom tiår ble hennes livsoppgave
- nemlig å fortelle norske skolebarn om det som hadde
skjedd i de tyske tilintetgjørelsesleirene. Og Blanche
valgte alltid å ha som innfallsport at det som hadde
skjedd, det kunne en gjøre lite med. Fremtiden, derimot,
kunne en være med og forme. Med utgangspunkt i disse ordene er det derfor en særlig glede - på vegne av priskomiteen og Blanche selv - å kunne overrekke Blanche Major´s forsoningspris til Inge Eidsvåg. |