Av Inge Eidsvåg
Det er med stor ydmykhet og dyp takknemlighet jeg mottar
denne prisen. Det kjennes overveldende og ufortjent, og jeg
føler at jeg mottar den på vegne av Nansenskolen
og de som jeg har samarbeidet med der. Ikke minst min gode
venn og kollega Steinar Bryn. Uten Steinars enestående
innsats ville Dialog-prosjektet aldri ha vært det det
er i dag.
Når jeg ser tilbake på mitt voksne liv, har jeg
nok alltid vært opptatt av å bygge broer, forene
motsetninger, skape forsoning. Jeg skal spare dere for noen
dypere psykoanalytisk forklaring på dette, og heller
knytte noen få refleksjoner til begrepet forsoning.
Det er evnen til forsoning har gjort oss i stand til å
overleve som art. Uten den ville vi forlengst ha utryddet
hverandre i en aldri avsluttet hevn, der voldens spiral aldri
ble brutt.
Forsoning mellom mennesker som har levd i krig eller konflikt
med hverandre, må begynne med god vilje og anerkjennelse.
Man må anerkjenne hverandres sorg og lidelser. Det er
alltid smertefullt. Sorgen kan være apatisk og taus,
eller den kan bryte ut i raseri.
Forsoning trenger tid, den kan aldri tvinges fram, den er
på samme tid et mysterium og et mirakel.
I en forsoningsprosess er vi nødt til å forholde
oss til historien, både for å akseptere det som
ikke kan endres - og for om mulig å lære. Vi må
ikke bli fanger av fortida, men så langt vi evner vende
oss mot framtida. Det er der vi skal lete etter felles mål,
en visjon om et bedre liv. Sammen.
I en forsoningsprosess må vi også forholde oss
til rettferdigheten. Det blir ingen ekte forsoning ved å
late som om overgrepene og forbrytelsene ikke fant sted, som
om vi har glemt det som verken kan eller bør glemmes.
Forsoning forutsetter derfor et oppgjør, enten juridisk
eller på annen måte, der forbrytelsene og forbryterne
blir navngitt og der lidelsene får stemmer og ansikter.
Men rettferdighet er noe annet enn hevn, selv om grensene
ikke alltid er lett å se.
Sør-Afrika har vist verden en måte å gå
videre på. I forordet til sluttrapporten fra Sannhets-
og forsoningskommisjonen (vedtatt opprettet i 1995 gjennom
"Lov om nasjonal enhet og forsoning") som ble overlevert
president Nelson Mandela den 29.oktober 1998, skrev formannen,
erkebiskop Desmond Tutu bl.a.:
Idet vi har sett fortidens bestialitet i øynene, idet
vi har bedt om og fått tilgivelse og gitt oppreisning,
la oss lukke døra til fortiden - ikke for å glemme
den, men for ikke å tillate den å ta oss til fange.
La oss begynne å gå mot den vidunderlige framtiden
i et nytt samfunn, der mennesker teller - ikke på grunn
av biologiske tilfeldigheter eller ytre kjennetegn, men fordi
de er personer med uendelig verdi skapt i Guds bilde .... (Volume 1, Chapter 1, paragraph 91.)
Denne kommisjonen var opptatt av både sannhet og forsoning. Sannhetsbegrepet er minst like vanskelig
å forholde seg til som forsoningen, både i teori
og praksis. Hvilken sannhet er det man ønsker å
få fram? Kan sannheten ha mange ansikter? Sannhet for
enhver pris?
For at forsoning skal skje, må det finnes arenaer: juridiske, politiske, sosiale, religiøse, terapeutiske.
Nansenskolen har i mange år forsøkt å være
en slik arena. Der har jeg opplevd i praksis hva som kan skje
der mennesker møtes ansikt til ansikt. I en atmosfære
stinn av mistenksomhet og gjengrodde fiendebilder forteller
deltakerne sine historier: Slik var det å være
meg. Slik var min situasjon. Skjønner dere hvorfor
jeg gjorde slik jeg gjorde og tenker slik jeg tenker? Nei.
Så må historiene gjentas, samtalene fortsette.
Etter ei uke eller en måned begynner et nytt spørsmål
å ta form: Hva om jeg var i den annens sted? Ville jeg
da ha tenkt og handlet slik som henne? Kanskje.
Nelson Mandela er blitt stående som vår tids fremste
forkjemper for både rettferdighet og forsoning. Etter
27 års fangenskap på Robben Island, var han fremdeles
i stand til å se mennesket i systemet og ansiktet bak
handlingen. I sin selvbiografi Veien til frihet (1994)
skriver han:
Ingen blir født med hat til et annet menneske
på grunn av vedkommendes hudfarge, bakgrunn eller religion.
Folk må lære å hate, og hvis de kan lære
å hate, kan man lære dem å elske, for kjærligheten
er mer naturlig for menneskenes hjerte enn det motsatte. Selv
i den dystreste tid i fengselet da kameratene mine og jeg
ble presset til den ytterste grensen av hva vi kunne tåle,
kunne jeg se et glimt av menneskekjærlighet hos en av
vaktene, kanskje bare i et sekund, men det var nok til å
trøste meg og få meg til å holde ut. Menneskets
godhet er en flamme som kan skjules, men aldri slukkes.
Mandela ser på forsoning og frigjøring som to
sider av samme sak:
En som tar friheten fra en annen, er fanget av hat;
han er sperret inne i et fengsel som er hans egne fordommer
og sneversynthet. Jeg er ikke virkelig fri hvis jeg tar friheten
fra en annen, på samme måte som jeg ikke er fri
når man tar friheten fra meg. Både de undertrykte
og undertrykkerne blir fratatt sitt menneskeverd. Da jeg kom
ut av fengselet, var dette min oppgave: å frigjøre
både de undertrykte og undertrykkerne.
Overalt i verden foregår forsoning og brobygging hver
eneste dag. Ondskapen fanges øyeblikkelig inn av kameralinser,
forstørres og møter oss på avisenes førstesider.
Gode gjerninger øves i det stille. Men det er disse
som holder verden oppe.
Den private forsoningen kommer ofte på et sent stadium
i livet. For noen dager siden så vi Håkon Lie
og Reiulf Steen veksle noen ord og gi hverandre en lang klem
etter 40 års bitter taushet. Det må ha vært
godt for dem begge. En av de vakreste fortellingene om forsoning
jeg kjenner, finner vi i Gabriel Scotts roman Kilden (1918). Fiskeren Markus ligger på dødsleiet og
prøver inni seg om han kan tilgi og skilles fra menneskene
uten nag:
Han tok dem for sig en efter en, alle som hadde trådt
på ham liksom, alle som hadde skubbet ham fra sig og
vært uvennlige all sin tid. Skomakeren, kunde han tilgi
skomakeren? Ja, han kunde tilgi skomakeren, det var riktig
en flink kar. Enn Kristen, kunde han tilgi Kristen? Jo, han
kunde tilgi Kristen med. Så lå han og kjente sig
lettet og glad ...
En desemberfredag i 1945 skiltes to mennesker som bitre fiender
på Psykiatrisk Klinikk i Oslo. Det var Knut og Marie
Hamsun. Knut Hamsun følte seg forrådt av Marie.
Etter nesten førti års ekteskap gikk han fra
henne med ordene: "Jaja, så sier jeg deg farvel,
Marie, vi sees ikke oftere."
Fire år trengte oldingen på å besinne seg.
Da ba han henne komme hjem igjen. Da hun kom, møtte
han henne med ordene: "Du ble lenge Marie. I all den
tiden du var borte har jeg ikke hatt andre å snakke
med enn Gud."
Der sårene er ekstra dype, trengs kanskje 40 år.
I et Bosnia, Rwanda eller Kosovo er det vanskelig å
tenke seg at forsoning noen gang vil være mulig. Slik
har det alltid har vært etter kriger og borgerkriger.
Men erfaringer, både fra Europa og Sør-Afrika
i vårt århundre, har vist at forsoning kan skje
i løpet av mindre enn en generasjon. Det forutsetter
at noen holder visjonen levende om denne muligheten som på
en mirakuløs måte er nedlagt i oss.
Men som Credo og Spera sier til slutt i Bjørnstjerne
Bjørnsons Over Ævne (1895): "Der
må noen begynne med å tilgi."
Selv om det synes over ens evne.
Enda en gang: tusen takk for prisen! Den gleder - og jeg vet
at den også forplikter. |
