Takketale Erling Borgen

Av Erling Borgen

Kjære venner. Tusen takk for prisen, ”Fangenes testament”.

I l962 skrev forfatteren og lyrikeren, Georg Johannesen, at Norge ikke lenger var det uskyldige snølandet fra 1905. “Norge er blitt et hjul i verdens største krigsmaskin”, mente forfatteren.

I Norge liker vi å fremstille oss selv som en fredsnasjon. Vi deler ut Nobels fredspris hvert år og driver fredsmegling i mange land. Vår nye forsvarsminister har til og med prøvd å innbille Norge at våre klasebomber er mer humane enn andre klasebomber.

Det siste året har Norge til og med fått et nytt fredskontor. Tidligere statsminister, kjell Magne Bondevik, har åpnet sitt private fredssenter på Oslos vestkant, takket være støtte fra blant andre Kjell Inge Røkke og Aker/Kværner.

Aker/Kværner er den bedriften som har hatt 700 arbeidere på Guantanamo-basen. Guantanamo er som kjent USAs hemmelige torturfengsel, der 500 fanger holdes innesperret i bur, uten noen form for rettslig beskyttelse.

Barn på 13 år har vært fengslet på Guantanamo. FN har fordømt Guantanamo. Det har også verdens menneskerettighetsorganisasjoner.

Aker/Kværners maskiner ble brukt til å bygge fangebur på Guantanamo. Selskapet hadde ansvaret for Guantanamobasens flyplass og for å gi drivstoff til de flyene som tok av og landet der.

 Mange av flyene som lander der, er kommet med fanger fra Bagram-basen i Afghanistan. De er blitt fraktet over jordkloden i fotlenker og med hetter over hodet.

Vi lever i en urolig og dramatisk tid. Det pågår 33 kriger i verden i dag. Til tross for nedrustningsavtaler, finnes det 30 000 atomvåpen i verden. 5000 av dem holdes i høy beredskap – ferdig til utskyting.

I fjor brukte verden ufattelige 900 milliarder dollar på militærutgifter.

Som NRKs utenrikskorrespondent på to av verdens mest brutale kontinenter, det latinamerikanske og det asiatiske, har jeg sett hva våpenindustriens produkter brukes til.

På l980 og l990-tallet ble 220 000 mayaindianere slaktet ned uten at verdenssamfunnet løftet en finger for å stoppe massakrene. De var ikke ikke-mennesker. Det var 220 000 levende mennesker som ble myrdet. Blant dem, 12 av de nære slektningene til Nobelpris-vinneren, Rigoberta Menchu.

Da den argentinske militærjuntaen tok makten i landet I l976, rykket dødsskvadronene  ut om natten og bortførte 30 000 levende mennesker. De var ikke ikke-mennesker eller statistikk. De var alle enkeltindivider med ektefeller og barn og kjærester og venner. 5000 av dem endte i torturkamrene. Deretter fikk de sementblokker rundt bena – og ble sluppet i havet fra helikoptre.

Siden USA invaderte Irak i mars 2003, har minst 100 000 irakere mistet livet som følge av den ulovlige krigen. Mer enn 2000 amerikanske soldater er sendt hjem i likkister.

Smerten er uutholdelig når noen mister sine kjære. Når den ektefellen man elsker bare forsvinner. Når selvmordsbombere dreper den du elsker.

Det snakkes mye om fundamentalisme I vår tid. USA forsvarer seg gjerne med at landets bombetokter i Irak og Afghanistan handler om å nedkjempe religiøse fundamentalister og terrorister.

Noe har åpenbart gått galt når USA nå har bestemt seg for å sende sine 150 000 soldater i Irak på kurs i etikk og moral. Bush og Rumsfeld og Cheney har glemt å fortelle sine soldater at man ikke bør torturere fanger – eller drepe uskyldige sivile. Nå sist denne uken, der titalls ubevæpnede sivile, blant disse mange barn, ble slaktet ned i Irak.
 
Det var jo disse menneskene som skulle befries fra en ond diktator og fra hans masseødeleggelsesvåpen.

Det burde ikke overraske noen at krigsfundamentalistene i det hvite hus har lært opp sine soldater til å drepe.
Det er det krig handler om. Å drepe. Ikke det å forstå andre kulturer.

Krigsfundamentalister vil jeg kalle den type mennesker – og den type systemer – som alltid synes å foretrekke bomber og raketter fremfor dialog, diplomati og forhandlinger.

Krigsfundamentalister er mennesker som alltid lytter til rådene fra våpenindustrien og deres håndlangere, mens de snur ryggen til internasjonal folkerett og FN.

De vil ikke høre på fangenes historier og erfaringer, eller lese rapportene til menneskerettighetsorganisasjonene, som alle har den samme oppsummering: At vold alltid avler vold – og at alt henger sammen med alt.

Militærkuppet i Chile skjedde 11. Sept. l973. Det var satt i scene av USA. 3000 chilenere ble drept under kuppet. Marerittet, diktaturet, Pinochet-tiden varte i 17 lange år.

Angrepet på World Trade Centre i New York skjedde også en 11. September. 3000 mennesker døde i New York som i Chile. Det var avskyelig, brutalt, feigt og det sjokkerte en hel verden.

Statsterrorisme i Chile. Selvmordsbombere i USA. Sanne demokrater tar avstand fra all terror. Alle mennesker er like mye verdt!

USA angrep Afghanistan og Irak for å bekjempe den type terrorisme og den type terrorister som angrep World Trade Centre. Det har vært en forfeilet strategi. Selv CIA og konservative amerikanske forskningsinstitusjoner er enige om at USAs kriger i Afghanistan og Irak har skapt mer terror og flere terrorister. Krigene har skapt mer hat og flere islamistiske, militante selvmordsbombere.

Mellom l980 og 2003, ble det i hele verden gjennomført 315 selvmords-aksjoner.
Siden USA invaderte Irak, der selvmordsaksjoner i hovedsak var ukjente, har det vært gjennomført mer enn 400 slike aksjoner i dette ene landet, Irak, alene. På tre år.

Krigsfundamentalister har utviklet sin egen særegne logikk. Krigens logikk. Vi kan gjøre som vi vil, fordi vi har flest våpen og er de sterkeste.

Kan vi stole på en iraker?
Er utsagn fra muslimer troverdige?
Trolig ikke! Vi angriper for sikkerhets skyld. Vi sperrer dem inne på Guantanamo.
Slik er krikgsfundamentalismens vesen og logikk.

Hvorfor har land og politikere alltid råd til våpen og militærvesen?
Hvordan kan det ha seg at det finnes milliarder til raketter og masseødeleggelsesvåpen, men ikke milliarder til aids-ofre, til fattige, sultne og tørste mennesker.

Hvordan kan det ha seg at det alltid finnes ressurser til å bombe, rasere, invadere og okkupere, mens det ikke finnes penger til fred og menneskeverd.

Våpenindustrien i lille Norge omsatte for syv milliarder kroner I 2005. I forhold til folketallet er Norge verdens største våpenhandler – og verdens ellevte største i faktiske tall.

Våre våpen, norske våpen, brukes i Irak, Afghanistan og på Gaza-stripen.

Fredslandet Norge har deltatt i tre kriger i løpet av de siste syv årene. Norske politikere har vært tvunget til å ta mange etiske og moralske valg. Men alle mennesker, også vi som ikke er folkevalgte, har et ansvar. Vi kan ikke skjule oss bak politikerne og si dette ikke angår oss.

Vi trenger mer fokus på etikk og moral.

I den voldsomme debatten som har rast rundt vår film, “Et lite stykke Norge”, ble det brukt mot filmen at den er laget av en fredsaktivist. Det  har vært et av NRKs hovedargumenter for å nekte å vise filmen.

Det er noe nytt i Norge, at det å ta parti for freden, det å arbeide for fred, er diskvalifiserende når det gjelder å lage TV-dokumentarer.

Mange er redde i verden i dag. Mange frykter for fremtiden, frykter for hva som kan skje i morgen..eller i neste uke.

Hvor finnes håpet, spør mange?

Håpet finnes. Og håpet er at vi kan lære av historien. Gjennom å lytte til fangene i Sør-Afrika, lytte til enkene i Guatemala. Høre på dem som har erfart og som kan fortelle oss at krig ikke er et dataspill.

Håpet er alle kvinnene som leder verdens menneskerettighetsorganisasjoner. Mange av dem blir i disse tider mistenkeliggjort – og beskyldt for å lefle med terrorismen. Men de star der bredbente, oppreiste og sterke, i stormen.

Håpet er unge mennesker som higer etter ny kunnskap og mer kunnskap, og som ikke aksepterer maktens språk og vedtatte sannheter om hvem som er fiende og hvem som er venn.

Håpet er forhandlinger, dialog, diplomati, samtaler og kunnskap…som alternativ til bomber, trusler og selvmordsaksjoner.

Håpet er at krigsfundamentalistenes haltende trommeslagere blir overdøvet av fredsaktivistenes drømmer, sanger og stadig mer høyrøstede krav om en ny verden, der det er plass til alle.

Norge og verden trenger flere fredsaktivister for å bekjempe krig og alle former for terror. Det viktigste i kampen mot krig og terror er å bekjempe fattigdom, undertrykkelse og de økende ulikhetene i verden.

Det er sagt at innenrikspolitikken bestemmer hvordan vi skal leve, mens utenrikspolitikken bestemmer om vi skal leve.

Jeg tror det er sant!