Kronikk av Helga Arntzen, Aktive Fredsreiser og
Lillian Hjorth, Menneskerettighetsakademiet
De siste månedene har flere norske aviser debattert skolereisene til de tidligere nazistiske konsentrasjonsleirene i Tyskland og Polen. 29. september uttaler krigshistoriker Baard H. Borge ved Høgskolen i Harstad, at bussene bør parkeres og at de unge heller bør lære om menneskerettigheter, miljøutfordringer og terrorisme.
Ingenting er bedre enn at det settes søkelys på skoleturene. Aktive Fredsreiser er konstant opptatt av å kvalitetssikre innholdet og gjøre dokumentasjonsreisene så gode som mulige. Imidlertid har argumentasjon som hittil har fremkommet gitt et fortegnet bilde av turene. Vi ønsker derfor å komme med noen oppklarende momenter. Vi uttaler oss på vegne av Aktive Fredsreiser som, sammen med Stiftelsen Hvite busser til Auschwitz, utgjør de største reiseoperatørene på dette feltet i Norge.
Vårt hovedanliggende er å argumentere mot påstanden om at reisene til konsentrasjonsleierne er avleggs og umoderne. Fra 1992, da den første bussen kjørte fra Risør har mer enn 180 000 nordmenn spasert blant de gråbrune brakkene i Auschwitz og med egne øyne sett galgene, skohaugene og gasskamrene. Antall reisende har økt år for år, med fjoråret som en foreløpig rekord på mer enn 23 000 (totalt fordelt på de to virksomhetene). Med tallenes klare tale kunne vi ha stoppet argumentasjonen her. Dersom turene oppleves som irrelevante, hadde antall reisende ikke økt, men blitt redusert. Imidlertid ønsker vi å oppklare noen misforståelser.
Noen hevder at siden nynazisme ikke lenger er et problem i Norge, har turene mistet sin misjon. Det er riktig at initiativet til reisene hadde sitt utgangspunkt i den økende nynazismen på begynnelsen av 1990-tallet. Imidlertid er målsettingen mer omfattende enn å motarbeide slike ekstreme grupper. Aktive Fredsreiser har som mål å fremme fredsskapende prosesser i samfunnet. Målet er fundert på en tro på menneskeverdets ukrenkelighet og menneskerettighetenes universelle gyldighet. Og her er vi inne på et poeng som viser at enkelte kritikere - de som hevder at turene heller burde fokusere på menneskerettigheter - ikke har fulgt helt med i timen. Vi har brukt mye tid og krefter på å ”linke” fortid til nåtid, og å gjøre ungdommenes opplevelser fra konsentrasjonsleirene relevante for deres forståelse av dagens utfordringer. Et nøkkelgrep har nettopp vært å introdusere menneskerettighetsperspektivet. Sammen med Den norske Helsingforskomité har virksomheten utviklet ”Menneskerettighetskurs” på Internett, som alle lærere og elever blir oppfordret til å gå gjennom før reisen. Videre får reiselederne jevnlig opplæring i emnet og manualen ”Med menneskerettigheter på tur”, utviklet av Menneskerettighetsakademiet, skal sørge for at de formidler kunnskapen på en faglig god måte. Også FNs tusenårsmål og terrorisme er viktige emner som berøres, og de er begge innarbeidet i ”reiseguiden” som alle ungdommene får utdelt.
Vi er derfor ikke først og fremst interessert i historien, selv om vi tar elevene med ”tilbake i tid”. Vi er opptatt av nåtiden og fremtiden. Ved å lære de unge om FN og menneskerettigheter, får de både et redskap til å forstå den andre verdenskrigen ut fra, men også et redskap til å reflektere om verden i dag. Menneskerettighetsvokabularet gjør dem i stand til å bruke de samme begrepene på ulike typer hendelser og se likheter og sammenhenger. Naziregimets totale forakt for menneskeverdet førte til de mest omfattende og systematiske overgrep verden har sett. Men også i dag blir menneskeverdet tråkket på. Det burmesiske militærregimets angrep på fredelige munker er et klart brudd på menneskerettighetene, som USAs behandling av fangene på Guantanamobasen er det. Overgrep skjer overalt i verden der det er krig og konflikt, sult og nød, diskriminering og rasisme.
Som innfallsvinkel for å lære om menneskerettigheter, er det imidlertid knapt noe som er mer effektivt enn nazismens ondskap, som jo ble de internasjonale menneskerettighetenes historiske bakteppe. Krigen ble i så måte et vendepunkt og utgangspunktet for etableringen av FN og det verdensomspennende menneskerettighetsregimet som eksisterer i dag. Dette positive perspektivet er viktig å formidle. Respekt for menneskerettighetene er den beste garanti for fred, et mål tusenvis av individer arbeider for på daglig basis. Og til de unge er det viktig å understreke at de ikke trenger å bli politikere eller aktivister. Som en av våre reiseledere uttrykte det: Det viktigste er at vi alle holder orden på ”vår egen kvadratmeter”.
Avslutningsvis synes vi at det er ganske utrolig at det er en krigshistoriker som formidler det syn at reisene er utdaterte. Av alle burde han vite at kriger og konflikter slettes ikke endte med verdenskrigens slutt i 1945, og at veien mellom krig og fred ikke er så lang som man ofte later til å tro. I 1984 ble vinter-OL organisert i Sarajevo, hovedstaden i Bosnia-Hercegovina. 10 år etter sto Balkan i brann. Som en informasjon til Borge og andre som mener at bussene bør parkeres, kan vi opplyse om at det nå i sommer for første gang ble organisert en busstur for 40 ungdommer og voksne fra Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Serbia og Makedonia, til steder i deres nærområder der massive overgrep fant sted for bare noen få år siden. Det å samtale med tidsvitner og høre historiene fra i Srebrenica, Tuzla, Vucovar og andre krigsskueplasser gjorde uutslettelige inntrykk. Det var Helsingforskomiteene som organiserte det hele og ideen kom fra Norge.
Det er derfor feil å tro at norsk og annen europeisk ungdom av i dag ikke har noe å lære av å besøke fortidens overgrepssteder, enten det gjelder andre verdenskrigs konsentrasjonsleire, eller Srebrenica anno 1995. Vi må bruke virkeligheten der den finnes. Stedene står der som historiske monumenter over menneskehetens evige utfordring: Hvordan klare å leve fredelig sammen? Det å oppsøke fortiden og å lære for fremtiden, er den viktigste og mest relevante kunnskap for alle samfunn til alle tider. |
