Tale holdt av informasjonsleder i Helsingforskomiteen Lillian
Hjorth
under tildelingen av Blanche Majors forsoningspris 2003 til
Enver Djuliman
Georg Sverdrups Hus, Universitetsbiblioteket på Blindern
Oslo, 4 august 2003
Kjære alle sammen,
Det er en stor ære og en glede for meg å få
lov å si noen ord om vinneren av Blanche Majors forsoningspris
2003, Enver Djuliman.
Jeg har vært så heldig å få lov til
å arbeide sammen med Enver i Helsingforskomiteen siden
1997, og kjenner derfor godt til hans arbeid som ligger til
grunn for denne tildelingen.
----------------------
Enver Djuliman ble født i 1959, i den flerkulturelle
byen Mostar i Bosnia-Hercegovina, i det som det som da var
det gamle Jugoslavia. Han har fortalt meg at han hadde en
fredelig oppvekst i dette multietniske samfunnet og gjorde
det som gutter pleier å gjøre; leke, drive idrett,
fiske, gå på skole og titte på jentene.
Etter hvert som han vokste til og ble en ung mann, utdannet
han seg til jurist og hadde en drøm om en dag å
bli advokat.
Men slik ble det ikke.
For i 1992 kom krigen til Bosnia.
Tilværelsen ble med ett snudd på hodet for Enver
som så mange andre, og fremtidsdrømmene ble brått
innhentet av nåtidens virkelighet med etnisk diskriminering,
kamper mellom folkegrupper, uttallige menneskerettighetsovergrep
og rundt 250 000 drepte.
Ett år senere ble juristen, ektemannen og tobarnsfaren
Djuliman, sammen med sin familie, jaget ut av sitt hjemland.
Og, plutselig, og høyst uønsket, var han blitt
en flyktning her i Norge.
Og nå har jeg allerede gjort noe som jeg vet Enver vanligvis
ikke liker at jeg gjør; nemlig å trekke frem
hans flyktningbakgrunn.
Fordi; som han pleier å si til de uttallige flyktningungdommene
han underviser: "Det å være en flyktning
er bare en av mange identiteter som vi mennesker har. Vi vil
ikke reduseres til "bare å være en flyktning",
- det er en identitet som er blitt påtvunget oss, en
identitet vi ikke ønsker. Alle mennesker vil bli sett
på som hele mennesker, for det er det vi er: med våre
individuelle gode og dårlige egenskaper, med våre
egne erfaringer, behov og drømmer."
-----------------
Krigene på Balkan gjennom hele 1990-tallet, samt flyktningtilværelsen
mange vanskelige sider her i Norge, skulle bli avgjørende
for Enver Djulimans videre liv og yrkesmessige karriere.
Tankene og arbeidet som etter hvert opptok han mer og mer
var: Hvordan kan man unngå at fortidens onde arv overføres
til nye generasjoner? Hvilke verdier og normer må formidles
for at mennesker som har opplevd krig og konflikt, som har
opplevd at naboer og venner plutselig har stått på
"den andre siden", skal kunne forsone seg; skal
kunne klare å bygge levedyktige, demokratiske og fredelige
samfunn?
Alle som kjenner Enver vet at han er kreativ, idérik
og ikke minst at han har en meget stor arbeidskapasitet. Og
han er en handlingens mann. Veien er usedvanlig kort fra tanke
til handling.
Og med de vanskelige tankene om forsoning i hodet, og kunnskapen
om den vanskelige "bagasjen" som flyktningene hadde
med til fra Bosnia til Norge, gikk Djuliman i gang med å
utvikle et undervisningsprosjekt rettet mot den bosniske flyktninggruppen.
I 1997 ble han ansatt i Den norske Helsingforskomité
som nå fikk dra nytte av hans engasjement og arbeidsinnsats.
Bosniaprosjektet, og senere en rekke nye prosjekter rettet
mot andre flyktninggrupper, men også det norske samfunnet
som sådan, så snart dagens lys.
Det er ikke tid til å nevne alle de ulike prosjektene
som har blitt realisert i Norge, men i stikkordsform kan nevnes:
· Omfattende undervisningstilbud i menneskerettigheter,
demokrati og forsoning for flyktningbarn i norsk skole
· Et tredvetalls ni-dagers menneskerettighetskoler
for flyktningungdom og norsk og russisk ungdom,
· seminarer for spesielle flyktninggrupper som journalister,
lærere, kulturarbeidere,
· opprettelse av egne kvinnenettverk,
· kurs for lærerer og ansatte på flyktningmottak
· utgivelse av undervisningsmateriale og rapporter
· uttallige foredrag,
· artikler og kronikker i aviser, og presse, TV-opptredener
· og så videre og så videre…
Arbeidet som Djuliman initierte i 1997 og som han senere har
ledet i Den norske Helsingforskomité, har på
mange måter vært et nybrottsarbeid.
Det er blitt utviklet et faglig innhold og en metodikk for
formidling av menneskerettigheter, flerkulturell forståelse
og fredelig konflikthåndtering til en hardt prøvet
gruppe mennesker; nemlig flyktningene.
Målsettingen er å overføre kunnskap, og
bidra til innsikt og refleksjon slik at de kan bli bedre i
stand til å bearbeide og forsone seg med sin egen fortid,
sin nåtidssituasjon, og forhåpentligvis gjøre
dem bedre i stand til å bidra konstruktivt i det norske
samfunnet, eller i sitt hjemland dersom de velger å
vende tilbake.
Djulimans arbeid har betydd mye for uttallige enkeltmennesker
og representerer verdifulle bidrag i norsk flyktningforvaltning.
Men også det norske samfunn som sådan har hatt
stor nytte av de mange aktivitetene. For i Norge som i alle
flerkulturelle samfunn, er det nødvendig å få
kunnskap om oss selv og om "de andre", og om de
verdiene som er nedfelt i menneskerettighetene for å
leve sammen i fred og gjensidig berikelse.
Balkan
Parallelt med arbeidet i Norge har Djuliman vært svært
opptatt av situasjon i det tidligere Jugoslavia og hele veien
er det forsoningsproblematikken som har stått i fokus.
Med Djuliman som initiativtaker har Helsingforskomiteen, i
samarbeid med de lokale Helsingforskomiteene, organisert rundt
40 ni-dagers menneskerettighetsskoler på Balkan der
rundt 900 ungdommer med ulik etnisk bakgrunn har deltatt.
Menneskerettighetsskolene er i realiteten et levende og pågående
forsoningsarbeid. Etter hvert som ungdommene kommer sammen,
og får opplæring, forstår de bedre at alle
mennesker er enkeltindivider og at den voksne generasjonens
og storsamfunnets fiendebiler av "de andre" egentlig
er konstruerte stereotypier som ikke har rot i virkeligheten,
- men som kan brukes av politikere og andre, - det er derfor
det blir krig, - og som igjen kan få innflytelse, -
det er derfor vi må bekjempe dem!
Den vanskelige forsoningen
I 2001 utkom boken "Den vanskelige forsoningen"
på serbisk-bosnisk-kroatisk med Djuliman som redaktør.
Boken inneholder en rekke artikler om forsoning og forsoningsprosesser
med bidrag fra Sør-Afrika, USA, Israel; Palestina og
Norge, og er distribuert over hele det tidligere Jugoslavia.
Boken tar for seg forsoning i et helhetsperspektiv og redegjør
for de mange ulike virkemidler som kan tas i bruk for å
skape forsoning og forsoningsprosesser. I forbindelse med
utgivelsen ble det organisert seks større konferanser
om forsoning i Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia og Montenegro.
Den store oppmerksomheten som utgivelsen og konferansene fikk,
både i TV og presse og i samfunnet for øvrig,
viser at det er et omfattende behov for å ta tak i denne
vanskelige problematikken og at boken har vært med på
å tette et stort hull, da det ikke eksisterer mye litteratur
om dette viktige temaet.
Det å skape forsoning etter krig og konflikt er, som
boken redegjør for, ingen lett oppgave men et arbeid
som krever styrke både fra den enkelte og fra samfunnet.
For forsoningen kan ikke løsrives fra fortiden. Tvert
imot er den uløselig bundet sammen med alt som har
skjedd. For at samfunnene skal kunne bevege seg i en demokratisk
og fredelig retning er det nødvendig at historien og
konfliktene bearbeides, at overgrep blir erkjent og sett og
sannhetene komme fram. Bare på dette grunnlaget kan
forsoning finne sted. Forsoning er derfor et vanskelig arbeid
som samfunnene må vise vilje til å gå i
gang med. Dersom historien ikke bearbeides og forsoning finner
sted, er det en stor fare for at konfliktene vil gå
i arv til femtidige generasjoner. Enver Djulimans arbeid har
vært et viktig bidrag for å motvirke dette.
Og er det noe de trenger på Balkan i dag, da det internasjonale
samfunns søkelys ikke lenger er tilstede, er det nettopp
fokus på forsoning og forsoningsprosesser og det som
skaper fred.
---------------------------
Alle som kjenner Enver Djuliman vet at han er et varmt, klokt,
utrolig engasjert og levende menneske, og som allerede nevnt,
han har en usedvanlig arbeidskapasitet. For en måned
siden var boken "Menneskerettigheter en innføring"
ferdig trykket på serbisk - bosnisk - kroatisk, til
bruk i skolene, og for allmennheten for øvrig i det
tidligere Jugoslavia.
Og Enver ser alltid fremover og har stadig nye prosjekter
i hodet. For som han sier; "det er i fremtiden vi skal
leve resten av våre liv". Han største drøm
er å få realisert et menneskerettighetsakademi
for ungdom fra hele det tidligere Jugoslavia lokalisert i
sin hjemby Mostar i Bosnia.
Til tross for krigen og vonde opplevelser har Enver Djuliman
beholdt en sterk tro på "det gode" i menneskene.
Men menneskene trenger kunnskap: kunnskap om menneskerettighetene
som det minste felles multiplum av et regelverk som et samfunn
må organiseres på grunnlag av. Og kunnskap om
forsoning og forsoningsprosesser. Og så må mennesker
møtes! Bare ved å møte hverandre kan stereotypier
og fiendebilder utfordres, og fredelig sameksistens og forsoning
finne sted.
Den norske Helsingforskomité og mange i menneskerettighetsmiljøene
i Norge og på Balkan, er glade for at Enver Djuliman
får denne anerkjennelsen for sitt arbeid som Blanche
Majors forsoningspris er. Vi håper og tror at den vil
anspore til videre innsats for forsoning, både på
Balkan, men også her i Norge.
Avslutningsvis vil jeg sitere noe en flyktningejente fra Tsjetsjenia
sa til Enver og meg tidligere i år, på den siste
dagen på en av våre ni-dagers menneskerettighetsskoler:
Hun sa: "Det er bare en ting jeg vil dere skal vite og
det er at dere gjør det aller viktigste"!
Det samme jeg vil si til deg Enver: Du gjør det aller
viktigste.
Gratulerer! |
